Venner eller Nokia?

Under min særdeles anstrengende tur til Blåmann benyttet jeg anledningen til å sende en MMS fra toppen til alle jeg kjenner (ingen skal unngå å vite hvor sprek jeg egentlig er). Jeg brukte "send til mange"-funksjonen i min Nokia. Bare han som sto fremst på listen av adressater svarte med noe som kunne ligne på en gratulasjon.
Det er nå to muligheter: Enten er jeg sviktet av Nokia, eller så er jeg sviktet av alle "vennene" mine. Mine turkamerater var ikke i tvil.

På en helt annen front: Min lille venn har trukket seg tilbake fra offentligheten.

Blåmann

Jeg må pakke, jeg må rydde, jeg må kjøre til Tromsdalen, og alt dette mens min lille venn sover eller er opptatt med andre ting; hun blir så urolig og umedgjørlig når hun skal hjelpe til, og begynner å tømme skapene sine utover. Men til tross for alt dette så var lørdag en god dag å ta seg litt fri. Det hele startet med en tur til byen om formiddagen. Saken er at vi er turister på hver vår måte, min samboer og jeg; jeg for å se ting for siste gang, han for første. Han hadde med seg Town Walks, og vi gikk rundt i byen for å se by bygninger og greier; når har jeg hatt tid til å se på byens eldste vindu (på Skansen)? Men nivået er tidvis ganske luftig:

Tromsø expanded during a period dominated by classical architectural ideals. The interest in ancient times increased dramatically following the excavations of the ancient Roman cities of Herculaneum and Pompeii that begun during the 1740's. [...] There are of course few similarities between Classical architecture found in ancient Greek temples and small wooden buildings i Tromsø. But the appreciation of balance is one connection.

Det lille "but" sier alt man trenger å høre; sjekk bildene av hus med søyler som gir assosiasjoner til Acropolis og Forum Romanum i Roma. Hvilket minner meg om at Gimleveien, med sine kryssende veier, minner om bakkene i San Francisco; vi har blitt enige om at det er ingen grunn til å nekte for at San Francisco of the East ikke er mindre dekkende enn Paris of the North. Vi hoppet over lunchen og tok en glass hvitvin i stedet. Tross alt var det tredje dagen med sol på rad!

Men Tromsø har mer å by på enn assosiasjoner til greske og romerske templer, nemlig fjell. Av en eller annen grunn greide vi ikke å la være, og et besøk på Blåmann ble definert som en fin avslutning på lørdagskvelden.
Vi dro efter at min lille venn hadde spist midddag, og derfor fikk ikke selv hverken lunchen vi burde ha hatt eller litt mat i kroppen før vi dro.En liten tropp tro oppover: Én russisk-amerikaner som bor i Norge, én norsk-italiener og én italiensk nordmann. Som vanlig hadde vi det gøy. Vi ble forbiklatret av en ung mann. Litt lenger opp hadde han vært litt for kreativ og hadde klatret seg fast. Men noen hundre meter ned, sekk på ryggen og uten å kunne se hvor han skulle ta grep var han blek om nebbet. Vi fikk ham opp og følte oss som Redningsmenn; hadde ikke vi kommet kunne det ha endt riktig ille dersom han ikke hadde hatt tålmodighet til å vente på hjelp men heller forsøkt å komme seg løs på egen hånd. Han fulgte oss helt opp, og ned igjen.Men som om én redningsdåd ikke var nok: På vei ned kom vi over en annen fyr som hadde klatret seg fast. Han sto mellom to store blokker, et godt stykke opp, med ansiktet innover. Han satt fast fordi han ikke kom seg videre, samtidig som han ikke kunne se hvor han skulle hoppe for å komme seg ned. Dagens andre redningsdåd! Litt sterkt, kanskje, å bruke Redningsselskapets kategori "fra den visse død", men begge de reddede kunne faktisk ha falt ganske langt (titalls meter!). Det flotte 360-graders panorama min samboer har laget viser en norsk-italiener, en italiensk nordmann, og en nyreddet ung mann; man kan også se at det er mange fjell å bestige rundt byen. Legg merke til at alle nettlesere ejg har sett kryper bildet til å passe i vinduet du har; oppløsningen er 10.000 x 1000 og det bør være mulig å forsørre det kraftig opp. For å feire bestemmer vi oss for å lage sushi. Eller riktigere: Min samboer bestemmer seg for å lære oss andre å lage sushi. Man tar altså og fukter tangblader, smører på et lag med klebrig ris på ene halvdelen, fisk og litt grønnsaker, bruker en liten japansk stråmatte (som heter makisu) til å rulle det hele sammen, og vips har man sushi. Serveres med soyasaus og wasabi. Teknisk sett heter slik rullet sushi makizushi. Med varm sake var det helt utmerket og brakte tilbake minner fra det fantastiske oppholdet i Karuizawa for femten år siden. Men alt har en pris: I seng halv tre; sukk.

Sushi

Efter en (meget) anstrengende tur til Blåmann, hva passer bedre enn litt sushi. Her ser vi min samboer jobbe med saken. Bildet ble tatt for å demonstrere kameraet (for lite lys for et godt bilde) og dette ble skrevet for å demonstrere hvordan blogger.com fungerer. Bildet viser hvordan man ruller sushi.

Mer grill

I tillegg til gleden ved å dra på tur Per Se, så trenger jeg litt avveksling. Min lille venn i etasjen under sliter meg nemlig ut. Hun har oppfattet at det er flytting på gang, og hennes bidrag er å tømme sine egne skap, samt bære rundt på mine ting. I morges fant jeg skoene mine, samt min samboers, midt på plenen. For ikke å snakke om at hun i løpet av formiddagen nesten greide å rive ned taklampen min, har revet i stykker deler av fotoalbumene sine, kastet genseren min ned fra verandaen to ganger, og så videre, og så videre. I tilegg er den personlige hygiene lang fra perfekt, og påkledningen hverken balansert eller fullkommen (for å si det slik). Det er åpenbart at å fortsettte å leve sammen med meg ikke fungerer lengre. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har greid å gi henne mye bedre livskvalitet i disse to årene. Jeg fant henne jo i Bo-i-Nord uten mat i kjøleskapet, og helt ute av stand til å greie seg selv.Jeg avslutter jo her oppe og forsøker å gjøre igjen de tingene jeg har fine minner fra, for på en måte forsterke dem.Efter mange uker med syv grader og regn, med julisne (som ikke skal uttales jul-i-sne men derimot juli-sne) og alt for mange timer på kontoret, hva annet kan jeg gjøre når solen skinner, det er natt, jeg har en marinert oksestek og en engangsgrill, annet enn å kjøre til Rekvik? Vest for Rekvik er det nemlig en fin strand som passer perfekt til en grill-session i midnattsol. I gamle dager var jeg flink til slikt, nå trenger jeg oppmuntring for å komme meg avgårde.De glade gutter drar nå endelig avgårde. Første stopp er i Blåmannsvika. Der trekker vi opp litt småsei som skal bli middag i morgen. Vi tar bilder både her og både der; jeg slutter ikke å fasineres over hvor vakre kvinner og natur er. Altså: Det er ingen kvinner å finne blandt oss glade gutter, men det er noe i gene våre som gjør at kvinner er vakre på samme måte som natur er det. Men det er nå engang slik at det er lettere å filosofere over skillet mellom det naturlige og det menneskeskapte når jeg ser på natur enn når jeg ser på min kvinne. Uansett, derefter tar vi turen over fjellet fra Tromvika til Rekvik. Vi har med pølser fra Mydland (ikke mitt valg), gule, grønne og røde paprika, mais, succhini, og en diger marinert oksestek. Det er så vindstille ved en strand mot Norskehavet at myggen lar seg merke!Min samboer satte sammen dette flotte panoramaet
En annen ting er at noen ganger er det rett og slett for vakkert. Hva med rosa fjell med lyseblå himmel; perfekt for fjortiser kanskje, men litt i meste laget for en voksen mann. Bildet re tatt i Grøtfjorden.

Grill

Min samboer og jeg kunne rett og slett ikke holde oss lenger; vi bare måtte grille. Vi satt på verandaen og så solen gå ned bak åsen, hadde marinerte svinekoteletter, og belgisk trappistøl. Når det er ni grader blir ølet perfekt avkjølt.

Oppsigelse

Oppsigelsen er postlagt; nå er det ingen vei tilbake.

Tromsø

I tilfelle noen skulle tro livet er Tromsø er fantastisk, her er alt det består av. Fra høyre: Et sett Magnepan høyttalere, en Unix arbeidsstasjon som kjører NetBSD med khaki bakgrunn, wheat emacs og hvite xterm, en less than perfect kontorstol, en Squeezebox, et arbeidsbord hvor jeg kan stå mens jeg arbeider, OS-X, min lille venn som akkurat nå ligger i ro, og Morgenbladet. Hustruen var ikke til stede da bildet ble tatt. Hvilket også er problemet.

Julisne og papir

Intet er som julisne; bor man i den såkalte tempererte sone, og ved havoverflaten, er det noe helt eget med julisne. Efter noen uker i juni og juli med syv grader og regn, skydekke som gjør at Fjellheisen kunne ha vært kidnappet i ukevis uten at noen hadde merket det, og så videre, da gjør det godt med noen timer med blå himmel en lørdag formiddag, selv om det hele dempes litt ved å se at når Tromsdalstind kommer til syne, ja, da har den godt med nysne på toppen; alt dette på en lørdag formiddag på vei til byen for å spise et kakestykke på Verdensteateret Café for der får jeg Bokøl i et vinklass til kaken, og Feico er der; jeg tok bildet med telefonen så kvaliteten er derefter. Men hva kan jeg gjøre en slik dag annet enn å gå løs på kontoret? Mitt første kontor på IfI tok (ikke fikk!) jeg i 1988 eller deromkring. Saken var at EDB-senteret holdt til i ene enden av gangen og (det som skulle bli) ODS-gruppen i den andre. Mellom dem ble det en gråsone hvor ingen riktig visste hvem som regjerte; der okkuperte jeg et kontor. Eftersom jeg var student trodde EDB-senteret at jeg hadde fått det av SfD (les IfI) mens ODS-gruppen trodde jeg hadde fått det av EDB-senteret hvor jeg hadde en deltidsjobb. Siden dengang har jeg samlet på tidskrifter, journaler, artikler, og alt annet man kan lære av. Men nå er det slutt: tyve årganger av Communications, TOCS, and what not må vekk. Bildet viser første halvdel i søppelvognen. Jeg startet med å fjerne navnet fra døren -- jeg "bor" ikke der lengere så det er ikke lenger mitt kontor; mitt kontor er i Montemagno -- så nå skal jeg bare tømme det så er min tid der forbi.
Hele mitt voksne liv har jeg tilbrakt på eller i nærheten av IfI. Jeg har fundert mye på hvorfor jeg ikke ønsker å være der lenger. Den teorien som sitter best er at det ikke finnes et akademisk kollegium. Jeg vil være del av et kollegium; å heve lønn fra et universitet er ikke tilstrekkelig for meg. I det minste: Å heve lønn fra et universitet er ikke en god nok kompensasjon for å ikke fåß være del av et kollegium. Jeg kan bare si: Good luck to you.

Ost

Det Gode Liv inneholder oster.

Rømmegrøt

Er det farlig å leve alene i ødemarken? For andre året på rad er Marine budeie på Jonasplassen. Hun sier det første folk spør om er hvordan hun tør å bo alene her oppe. Det andre er hvordan hun greier å være alene så lenge. La meg ta det siste først: Men man er da ikke alene på en seter! Når kjedsomheten truer med å ta overhånd kan du bruke ett kvarter på å lokke til deg en ku og så rett og slett klø den på hodet. En venn spurte forleden: Når hørte du sist noen si noe helt nytt? Jeg kan bare svare: Når klødde du sist en ku på hodet? I essens underholdes budeia av fire kuer (Rolig, som liker å bli klødd på hodet, Huldra, Mette, Valiere) og to kalver (Reidar og Einar); hvordan kan man kjede seg med et slikt oppbud?Og som om fire fire kyr ikke er tilstrekkelig: En nyåpnet seter med en spill levende budeie er en liten attraksjon i selg selv.. Jeg skal ikke påstå det er lite å gjøre i (på?) Ekne, men de kommer nå i flokk og følge for å se på budeia, og spise rømmegrøten hennes. Bildet i høyre marg viser oppbudet på søndag formiddag; tilsammen var det 51 gjester innom på søndag formiddag. Ellers gir bildet et inntrykk av hvor liten seteren er; bygningen inneholder også et lite fjøs. Men mer om det senere.Selv om rømmegrøten Marine lager i seg selv er verdt turen til Jonasplassen, dro jeg for å se om hun virkelig hadde det så bra som hun påsto i epost og på SMS. Om slitet ved å være budeie mer enn oppveies av hvor flott det er der oppe, av friheten, av å kunne løpe i en blomstereng? Kan ikke si annet enn at det ser slik ut; hun stråler. Bildet er tatt på Miga. Jeg kommer til rømmegrøten om et øyeblikk, men først må jeg nevne noe som kom litt brått på: Nescafé. Jeg forsøkte å holde masken, men da hun satte en halvannen liter lunken melk på bordet ble det litt meget: Café latte under mottoet "Fra jur til kopp, uten stopp" er for sterkt for meg klokken halv åtte om morgenen. Men da sjokket hadde gitt seg, jeg hadde transformert i mitt indre Nescafé til Arcafé og det hjemmebakte brøtet til en svoglia con ricotta, da gikk det greit. Men la oss ikke lenger gå rundt grøten: Grøten. Saken er at det ikke er strøm på Jonasplassen. Derfor er det ikke uten komplikasjoner å lage rømmegrøt til en 20-30 personer. Om ikke annet så blir det ganske varmt når man fyrer som besatt en hel dag i sommervarmen. Selv bidro jeg med å steke skjeblakak (les: svele).
Jeg kan ikke huske å ha vært innblandet i koking av rømmegrøt, så her var mye å lære. Nå i eftertid må det hele settes inn i noen rammer. Litt Googling, og jeg leser i (nesten) alle oppskriftene at efter å ha tilsatt hvetemel må du koke rømmegrøten godt for at smøret skal komme ut. Vel, nå har jeg sett hva som skjer når man bruker melk som ikke er ødelagt av homogenisering. Da er ikke koking nødvendig i det hele tatt. I tillegg: Er grøten er kokt på fløte tatt ut til ca 9% av melken, da er det så mye smør at man kan fylle en hel mugge. Jeg skal nok eksperimentere litt med rømmegrøt her i fryseren den korte tiden som er igjen, men regner med at jeg kommer til å bli skuffet: Det er noe eget med umodifiserte råvarer. En annen ting er at efter en hel helg på en seter er jeg litt var for lukten av melk; forsøkene med rømmegrøt må nok vente til neste uke.
Nå er ikke livet som budeie helt uproblematisk for en akademiker In Spe (Cave ab homine unius libri); det er en viss kulturell distanse fra UMB til Jonasplassen, fra veiledere til melkebønder, fra Sofus til Rolig. Slike distanser er ikke alltid lette å krysse; gnisninger oppstår og metodikken som velges for konfliktløsning hos partene er ikke alltid kompatible. For å si det slik, og uten å indikere noen preferanser. Men for meg, som gjest, er det herlig å se at så mye glede kan hentes fra noe så tilsynelatende enkelt som å være budeie.Flyfoto av Jonasplassen (nede til høyre) og Miga (oppe til venstre) finnes her takket være Norge i bilder.

Jobb og fritid

Jeg kan ikke tenke meg at noen kan ha det mer spennende og utfordrende på jobben enn det jeg har. Omgitt av talenter presses jeg fra alle kanter til å yte mitt ytterste. Og selv om det går senere enn planlagt finner jeg dyp tilfredstillelse i å ha tilegnet meg kunnskaper som gjør at jeg kan bidra i et miljø preget av sylskarpe hoder.
På en benk i en park trenger jeg ikke mer enn noen (få!) minutter for å sovne; ikke første gang jeg er foreviget sovende av dem jeg liksom skulle være på tur sammen med, og neppe siste heller. Til mitt forsvar må jeg få si at da jeg tidde stille, da tidde han også stille, og hva annet kunne jeg gjøre enn å ta meg en lur?
Det er den godeste SAM som svinger seg med fotoapparatet.

Turforslag

Nå som jeg har noen å spise middag sammen med oppdager jeg at jeg har bodd alt, alt for lenge alene: Jeg småsnakker med meg selv! Fryktelig uvane jeg regner med at Hustruen raskt vil plukke av meg!
Uansett, eftersom det nå er er norsk-italiener og en russisk-amerikaner fra California (som til store deler er spansktalende) som camperer her har vi et variert kosthold. I dag har vi hatt lettsaltet uer med dampede rotfrukter med olje (fra Montemagno!). Efterfulgt av litt ost. Til dette har vi hatt en herlig Riesling Urgenstein fra Summerer (følg linken nedenfor). Jeg vet ikke en dråpe (for å si det slik) om hvite fra Østerrike, men må vel si at en rask tur over alpene til Langenlois frister. Er ikke mer enn 1.000 km (klikk på kartet for detaler), men såpass må man ofra for et glass flott hvit. Mener nå jeg.
Ellers må det bemerkes at vi er fornøyd med at det har vært to dager med sommer, og at begge falt på en søndag. Dermed har vi fått full uttelling! Jeg mener, hva mer kan man be om enn to dager med sol i løpet av en sesong? I den forbindelse kan Aftenposten melde at de som vant VM i fotball ble mottatt som helter i Roma; tenk hva det betyr at en millionby som Roma koker. Koker på italiensk vis.
Jeg har aldri bodd i en stor by, en metropol. jeg får stadig mer lyst til å gjøre det. Problemet er at for å komme in i en by man man kunne språket. Det vil si at Europas mest spennende by er umulig (Frankfurt am Main, hva ellers?). Da gjenstår Roma og London, hvor det siste er værmessig umulig. Så da må det bli Roma.
All denne spisingen har satt sine spor; når jeg kommer hjem skal det mosjoneres!
Bildet viser at man ikke trenger å dra til Roma for å kose seg; jeg kommer til å savne fersk sei.

Link

Kart

Kanskje er det fetish, men kart er kult. Det synes de også i Canadian Cartographic Association. Og de har en fantastisk blog; følg linken nedenfor!

Link

Typical Tromsø

Patriotene, de som ikke helt har perspektivene på plass, vil si at været her denne kvelden er Typical Tromsø (linken fører til en liten film som viser hvordan det er her nå; tenk at mitt gamle kamera kan brukes til å lage små filmsnutter). Men det er altså absolutt ikke typical. Snarere tvert imot.
Har tilbrakt eftermiddagen i Kvalsundet, og kvelden med seimølje; absolutt verdt innsatsen! Selv om det altså ikke er Typical Tromsø.En annen ting som ikke er Typical Tromsø er innlevelsen det rapporeres om fra sydlige egner under finalen i fotball-VM. Som vi kan se, Hustruen er så "med" at hun ikke engang kan fanges av et kamera!

Brød

Efter en lang og givende diskusjon om relasjonens plass i det å være menneske (hvem er man, og hvordan kan man vite det, uten å ha andre (mennesker) å reflektere seg selv mot?), hvordan man kan (og skal) forholde seg til naturen i kontrast til det menneskelagde, og en caffé latte med kaffe fra Ipercoop i Navacchio (hvor ellers?), og efter å ha blitt underholdt av en Svigermor som svinser omkring, efter alt dette og i et vær som efter forholdene (Nordnorge) ikke er alt for ille, dro vi til byen for å gå på Café Verdensteateret og spise et kakestykke støttet opp av en bokøl. Det hele var meget vellykket, og jeg fikk til og med skrevet et brev til den største Marine.
På Nedstranden Mega hadde de fremdeles den herlige gorgonzola'en, og vi handlet inn grov sammalt hvete. Det hadde nemlig kommet for en dag at min gjest aldri har bakt brød, og hva annet kan jeg gjøre enn å demonstrere? To kilo grov sammalt hvete, én liter kald helmelk, én knapp liter kaldt vann, og en dash hvetemel. I løpet av de seks timene det hever spiser vi villaks med créme fresh og dampede grønnsaker (vel og merke: Ikke den typen jeg pleide å lage på åttitallet!), skyller det ned med en flott Tordimaro Orvieto Classico, 2004 (noe som skulle bevise at jeg kan kjøpe ting som er laget andre steder enn i Toscana!) efterfulgt av bittelitt gorgonzola med mascarpone (høyoktan mat!), hvorpå vi gleder oss over et glass Goose Island Indian Pale Ale. Jeg er ikke vant til øl med så mye humle så vi snakker mye om øl. Det ene leder til det andre, og vi får veldig lyst på en rask tur til Myken; jeg kjenner en seiler så vi må se hva vi kan få til!
Det ferdige brødet ser det virkelig lekkert ut, og vi gleder oss til frokost i morgen; jeg har kjøpt varmrøkt makrell fra Dragøy så frokosten blir nok ganske norsk. Men det beste av alt er at neste helg kan jeg ikke lage is slik jeg lovet: Jeg skal nemlig besøke sæterjenta Marine!

Ikke Mercedes

Om man skulle mene at det litt for satt å kjøpe en Mercedes E320CDi (tross alt: Hvem ønsker å være satt? En gubbebil?), da er BMW 530D Touring kanskje tingen. BMW er jo (mest?) kjent for at man signaliserer sitt ønske om dynamikk. Hva med en 2003 modell med 110.00 km på telleren, til salgs hops forhandler i Pisa med ett års garanti, med følgende utstyr:

ABS, Airbag guida, Airbag passeggero, Airbag per la testa, Appoggiatesta posteriori, Autoradio, Cambio automatico, Cerchi in lega, Chiave con transponder, Chiusura centralizzata, Climatizzatore, Controllo automatico velocità, Controllo elettronico della stabilità, Controllo elettronico della trazione, Correttore assetto fari, Fari anteriori allo xeno (a scarica di gas), Fendinebbia, Immobilizzatore, Indicatore temperatura esterna, Lavatergifari, Navigatore satellitare, Pretensionatore cinture, Retrovisori elettrici, Retrovisori elettrici termici, Sedile guida regolabile in altezza, Sedile posteriore sdoppiato, Sensori di parcheggio posteriori, Servosterzo, Sospensioni autoregolabili, Tergilunotto, Vetri elettrici anteriori, Vetri elettrici posteriori, Volante regolabile

Prisen er fjærlette 23.000 euro. Men om 23.000 er for mye, hva med en 2001 modell 530D Touring med 176.00 på telleren til 16.500 euro?
Ikke det? En helt annen vei å gå er en 2001 modell Audi A6 Avant med

ABS, Airbag guida, Airbag laterali, Airbag passeggero, Antifurto, Appoggiatesta posteriori, Autoradio, Cambio automatico, Cerchi in lega, Chiave con transponder, Chiusura centralizzata, Climatizzatore, Controllo elettronico della stabilità, Controllo elettronico della trazione, Correttore assetto fari, Fendinebbia, Immobilizzatore, Indicatore temperatura esterna, Pretensionatore cinture, Retrovisori elettrici, Retrovisori elettrici termici, Retrovisori ripiegabili elettricamente, Sedile guida regolabile in altezza, Sedile posteriore sdoppiato, Sedili regolabili elettricamente, Servosterzo, Tergilunotto, Vetri elettrici anteriori, Vetri elettrici posteriori, Volante regolabile

til kun 19.000 euro. Det er enkelt: Stikk innom forhanlderen i Parma! Kommer med ett års garanti.

Forza Italia

Er det mulig å unngå å involvert i å se på fotball? Ikke så lenge våre nye landsmenn (nesten) ikke tenker på annet. Vi slo jo Tyskland i går; hva mer kan man be om? Forsiden av Gazzetta dello Sporto har plass til lite annet i dag; godt det ikke er mulig å abonnere på aviser der i landet, for jeg hadde jo blitt nødt til å velge akkurat den for å få innblikk i kulturen.
Jeg skulle gitt en god del for å kunne være tilstede i Circolo'en i Calci når Italia skal spille mot Frankrike eller Portugal; større innlevelse enn det man vil kunne oppleve der foran storskjermen kan jeg vanskelig forestille meg. Forza Italia, sier jeg bare.

Det slo meg at i august er det ti år siden vi tro til Italia første gangen; reisen fra Doktordalen til Castelmaggiore har jo vist seg å velte om på alt. Da vi kom hjem i -97 var SAAB'en utslitt (med 320.000 på telleren!) og vi kjøpte Audi'en. To problemer: Ikke automat, og ikke klimaanlegg. Det siste har ikke plaget oss i Tromsø, det første advarte Hustruen forgjeves mot. Den begynner å bli sliten; den har ikke gått mer enn 270.000 men vedlikeholdet har ikke vært som det skulle (livet har vært for fullt av andre ting). Men den kostet bare 140.000 kroner så selv om den skrives ned til null har den ikke kostet mer enn ca 1.000 kr/mnd (pluss drift, naturligvis). Uansett er det på tide å se efter noe "nytt". Det viser seg at prisene hos mine nye landsmenn er svært hyggelige; en 2001 modell Mercedes E320 stasjonsvogn koster ikke mer enn bagatellmessige 15.000 euro! Legg merke til at den både har automat (ikke si jeg ikke lærer!) og klimaanlegg; hvem vil ha en E220 når en E320 koster 15.000 euro?

Hjemlengsel

Det problematiske er at det jeg gjør for å lindre savnet efter å være hjemme, gjør det verre. Kveldens tabbe var å overtale en fyr på Mega til å åpne en herlig Gorgonzola, og supplere med litt Mascarpone: De to sammen er uslåelig som dessert! At det var mulig å få tak i gorgonzola dolce i Tromsø hadde jeg aldri trodd.Dimitrii hadde en flaske Valpolicella Classico Superiore, og efter en ovnsstekt laks var de to ostene perfekte. Men de dempet ikke hjemlengselen, de gjorde den verre. Det er åtte grader, det regner, skydekket ligger som et lokk på 200 meter, og selv om huset er dyrt er det trist.
SAM valgte en annen løsning med sitt ostestykke: Om ikke kombinasjonen av hvitt brød og gorgonzola vekker alle lengsler til live, da vet ikke jeg. Vinen er forresten fra Negrar; dermed er ringen sluttet.