Den beste mc-vei

Som alltid er spørsmålet hva som er det beste stedet, den beste MC-veien, den beste isen, and what not. Her er tilbakemeldingen fra et par som tok mitt råd og besøkte is- og kaffebaren i massa:

Men vi hadde bestemt oss for at vi ville finne Gelateria, så vi gikk gladelig den lange veien tilbake til byen. Og det var bare en kjempehappening. Jeg framførte hilsenen fra dere, på italiensk slik Tage hadde lært meg, og det vakte stor begeistring. Gina og Claudio var der, og de snakket i vei om dere og Montemagno etc.

og

Isen og kaffen var superb. Tror aldri jeg har smakt maken til fløyelsmyk sorbet. Det sa jeg til dem på norsk/italiensk, og jeg tror de forsto det. I alle fall, hvis dere sender alle gjestene deres til Gina og Claudio med hilsen fra dere, så blir de ikke rike av nordmenn. For vi fikk absolutt ikke lov til å betale. Vi var også blitt venner fra Montemagno. Claudio skrev denne hilsenen på en lapp til dere: "Saluti da Claudio e Gina. Quando venite a Trovarci?" Det var alt. Er Trovarci et egennavn, eller skal det være trovarci? Håper dere forstår hva de mener i alle fall.

Turen fra Massa over marmorfjellene til Castelnuovo di Garfagnana er dokumenter så mange ganger at det får være akkurat nå. Dagens tema er nemlig det som kanskje er verdens beste MC-vei: via Cassia fra Siena i nord til bredden av Lago di Bolsena i sør.
Veien svinger seg gjennom et eldgammelt kulturlandskap, har lite trafikk, og ender i en trattoria ved vannet. Hva mer kan man be om?

Enda mer

Få ting er mer irriterende enn Lisp-folk som maser:

For many months the Lisp advocates pressed on. I was baffled. Many extremely intelligent people I knew and had much respect for were praising Lisp with almost religious dedication. There had to be something there, something I couldn't afford not to get my hands on! Eventually my thirst for knowledge won me over. I took the plunge, bit the bullet, got my hands dirty, and began months of mind bending exercises. It was a journey on an endless lake of frustration. I turned my mind inside out, rinsed it, and put it back in place. I went through seven rings of hell and came back. And then I got it.

The enlightenment came instantaneously. One moment I understood nothing, and the next moment everything clicked into place. I've achieved nirvana. Dozens of times I heard Eric Raymond's statement quoted by different people: "Lisp is worth learning for the profound enlightenment experience you will have when you finally get it; that experience will make you a better programmer for the rest of your days, even if you never actually use Lisp itself a lot." I never understood this statement. I never believed it could be true. And finally, after all the pain, it made sense! There was more truth to it than I ever could have imagined. I've achieved an almost divine state of mind, an instantaneous enlightenment experience that turned my view of computer science on its head in less than a single second.

Jada, jada, jalla, jalla. Det interessante i artikkelen er imidlertid analysen av hvorfor byggeverktøyet Ant bruker XML, hvordan det skjer, og kraften i konseptet "kode og data er samme ting". Hvilket er en annen måte å si: van Neumann er bedre enn Turing. Som igjen er en fin måte å formulere "Lisp er bedre enn Pyhton".
Følg linken for hele artikkelen.

Link

Bøy

Dette kalles Mariannes Bøy, og er resultatet av et øyeblikks uoppmerksomhet; man lærer så lenge man lever, og det gjør hun heldigvis.

tre-én

Den andre taksten tikket inn på tre-én. Legger opp til en prisantydning på tre-énsyttifem; får håpe det er stor interesse for 70-tallsinnredning. Taksten påpeker at haven er svakt vedlikeholdt. Som om jeg skulle ha sagt det selv.
Det finnes dog større gleder enn de millioner kan gi: Sjekk den dama! Virker som om bartenderen deler min smak.

Surely You're Joking, Mr. Feynman!

Anbefales. Særlig at det å tro på God er provinsiellt, og hans betraktninger om undervisning.

Link

Tretoseksti

Den første av to takster ble tretoseksti. Og det efter at intet mindre enn énén er trukket fra for manglende vedlikehold.

Det hele må sees i lys (lyd?) av at Svigermor for tiden er på et sykehjem, og at Hybelboeren har flyttet ut; jeg kan for første gang på meget lenge spille så høyt jeg ønsker. Og det ønsker jeg. Realitetene i tretoseksti er nemlig at jeg resten av livet kan vurdere alt ut i fra om det vil gi meg et rikere liv eller ei. Jeg kan, for eksempel, åpne Il Professore; ikke fordi jeg må, men i tilfelle fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg kan ta et dårlig betalt stipendiat dersom jeg tiltrekkes av de faglige mulighetene og finner gjenklang for mine idéer om å skrive. Eller jeg kan la være om kravene er så strenge at de forskyver fokus. Man kan beruses av mindre enn plutselig å se resten av livet i et nytt lys. Eller i en ny lyd: Hele huset fylles av Cantata BWV 13: Meinen Seufzer, meine Tränen.
Fristende forslag mottas med takk! Samtidig gjøres det oppmerksom på at jeg ikke planlegger å bli Trønder; det du ser er absolutt ikke en bart.

Streik

Den som synes det streikes mye i Norge bør ta en titt på Streikevarselet (Scioperometro på orginalspråket); skal man reise noe sted kan det jo være av interesse å vite om det faktisk er mulig eller ei.

Google

I henhold til Google Maps så heter gaten jeg bor i Strada della Chiesa heller enn via Eugenio III. Det er trolig riktig, for denne pave-greia er ny. Følg linken for mer info. Ellers er huset mitt på Gimle i Tromsø til salgs, du har se det fra luften her.

Link

Farvel Nord-Troms

I min serie med avskjeder, som så suksessrikt startet med mitt farvel med Lyngøya og Gåsvær, er turen nå kommet til Nord-Troms. Mange ting gjennom de siste 23 år er relatert til regionen, og da må jeg sikre meg at jeg ser det en siste gang. Det er, for eksempel, bedre å huske Vannøya i solnedgang enn for bilulykker med to døde tenåringer.
Været er så bra som det overhodet kan bli, og vi kjører til Nordkjosbotn og siser kjøttkaker i brun saus med ertestuing på Vollan Gjestestue. Skibotn, Olderdalen, Skjervøy, og MS Finnmarken tilbake til byen. Jeg har vært alle disse stedene så mange ganger, og å ta farvel på denne måten føltes riktig.Bildet viser, fra venstre, Reinøya, Ringvassøy, Karlsøy, Helgøy og Vannøya; hele begynnelsen på mitt voksne liv på ett brett, tatt fra øverste dekk på Hurtigruten. For meg knytter bildet på en fin måte sammen mange løse tråder fra et langt opphold her oppe.

Post-Påsketur

På slutten av påsketuren oppdagen både Svein Are og jeg, uavhengig av hverandre, en landsby på toppen av et fjell; uimotståelig! Noen dager senere, efter å ha slitt med kombinasjonen LDAP og Outlook alt for lenge, forlot jeg det hele og dro på tur med min kjære BMW. Som kjent er Hustruen inkludert i "Min Kjære BMW", så når jeg denne dagen dro avgårde uten henne (Hustruen, altså), er det litt vemodig. Men efter påsketuren, hva kan jeg be om?
Landsbyen viser seg å hete Lucchiano; over den troner en festning fra 1100-tallet. Men også her er det møte mellom gammelt og nytt.