Kirsebær

Noen bruker kirsebær i kjøkkeninnredningen, andre i ovnen. Men farven er fin! Ellers, til høyre, vår nye mur; den er svært vakker fra nedsiden.
Jeg er endelig tint, men dette er siste dagen før ny innfrysing.

Limoncello

Man går ut i haven og plukker 30 sitroner. Den gule delen av skallet skrapes av og legges i et stort glass, hvorpå man tømmer en liter 95% sprit (kjøpes på COOP'en til 12 euro) og lar det stå to uker og trekke. Sil av skallene, kok opp én liter vann, tilsett en kilo sukker, og bland sammen. La stå og modne i to måneder.

I boden står det nå drøye to liter limoncello til modning, og to liter sprit som trekker smak ut av to nye runder med stironer. Om alt går som det skal blir det syv liter limoncello tilsammen. Jeg regner med at mesteparten skal brukes om kvelden den 15. oktober 2005; dette er derfor ment som reklame!

Du bør undre på hvordan én liter sprit og én liter vann kan gi mer enn to liter limoncello. Det skyldes at spriten trekker væske ut av skallene.

Pasta

Av matlagingens to dødssynder er det nok værre å koke pastaen for lenge enn å koke den i en for liten kasserolle.

Bok og forfatter

Noen ganger, når tallet på forelesninger i ukene som kommer, på flere steder i landet, tårner seg opp sammen med andre ting, og jeg sitter i biblioteket, da skjer det at jeg tenker: Kanskje jeg skal gjøre noe annet. Noe helt annet. Bli forfatter? Mitt favorittema er jo 40-årskrisen, og av en eller annen grunn er det de som skriver godt om den som fenger mest for tiden. Jeg er ikke ferdig med dagens bok så det blir ingen anbefaling å få. Jeg er ikke ferdig fordi jeg fant en passasje som var så fantastisk at jeg ikke fikk lest videre; jeg leser jo ikke for å fordrive tiden (livet == litt tid på jorden; hvordan kan man fordrive tiden?) men for å se livet med andres øyne. Så når jeg ser noe nytt blir jeg ofte sittende å se, heller enn å lese videre. Men, uansett, her kommer passasjen i sin helhet:

[His son] Theo's guitar pierces him because it also carries a reprimand, a reminder of buried dissatisfaction in his own life, of the missing element. This feeling can grow when a set is over, when the consultant neurosurgeon makes his affectionate farewells to Theo and his friends and, emerging onto the pavement, decides to go home on foot and reflect. There's nothing in his own life that contains this inventiveness, this style of being free. The music speaks to unexpressed longing or frustration, a sense that he's denied himself an open road, the life of the heart celebrated in the songs. There has to be more to life than merely saving lives. The discipline and responsibility of a medical career, compounded by starting a family in his mid-twenties - and over much of it, a veil of fatigue; he's still young enough to yearn for the unpredictable and unrestrained, and old enough to know that the chanes are narrowing. Is he about to become that man, that modern fool of a certain age, who finds himself pausing by shop windows to stare at the saxophones or the motorbikes, or driven to find himself a mistress of his daughter's age? He's already bought himself an expensive car. Theo's playing carries this burdon of regret into his father's heart. It is, after all, the blues.

Men, til saken: Hvor elegang greier ikke Ian McEwan i Saturday å beskrive hvordan det er å være vellykket, og ikke trives med det men ikke ha noe annet mål å måle med (tross alt: There has to more to live than merely saving life). Når jeg tenker på den beste vitenskapelige artikkelen jeg vet om (Authentication in distributed systems: Theory and practice) så er den i det minste på samme planet som meg; selv om det ikke er innen rekkevidde å utvikle en slik teori, så tror jeg nok at dersom jeg er heldig med samarbeidspartnerne mine, forholdene ligger til rette, det er en god periode, og så videre, så vil vi kunne lage noe som i det minste er i samme divisjon. Men å tro at jeg kan sitte her i biblioteket å skrive som McEwan, det er rett og slett utenkelig.

Bok og bibliotek

La meg få anbefale enhver å lage sitt eget bibliotek, med håndmalt tapet fra ca 1850 på veggene, og med en lampe fra 30-tallet. Man må også å ha en skikkelig penn; jeg har fått min av Arne (med Hustru) og Feico (Hustru) og enhver kan se at den ligger klar. Kaffen er laget på min Silvia som får utmerkede anmeldelser. Rommet fylles med Bachs Påskeoratorium som spilles i rommet ved siden av.

Man blir kanskje ikke klokere av slikt, men det er litt mindre vanskelig å finne motivasjon til å starte på bunken med artikler som skal bli seks forelesninger om limet som holder distribuerts systemer sammen: sikkerhetsprotkoller.

En annen sak er gleden man kjenner over å eie alle disse tingene er middelklassens kjerne: realiseringen av seg selv gjennom shopping. Og da er vi ved dagens bok: Harvard Design School Guide to Shopping. Jeg er nettopp ferdig med bind 2; det starter slik:

Shopping is arguable the last remaining form of public activity. Through a battery of increasing predatory forms, shopping has infiltrated, colonized, and even replaced, almost every aspect of urban life.

Gjennom 800 sider med fantastiske illustrasjoner diskuterer man alle mulige sider ved shopping; hvordan shopping påvirker språket (hvorfor heter det shopping og ikke kjøping?), arkitektur, byplanlegging, rulletrappen mot heisen, parkering mot aircondition, hvem eier hva, og så videre, og så videre. Til tross for at det er en skikkelig mursten anbefales den på det varmeste. Jeg kjøpte mitt eksemplar i Zwolle (NL) og angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte også første bind; forslag til fødselsdagsgave!

Å lage denne teksten tok tyve minutter; nå må jeg tilbake til artiklene; sukk.

Bok: Brunelleschi's Cupola

Bokens fulle tittel er Brunelleschi's Cupola: Past and Present of an Architectural Masterpiece. Og alle som har stått i Santa Maria del Fiore med hodet lent langt tilbake og stirret på taket 80 meter lengere opp er enig i at dette er et mesterverkt. Medmindre man tror på God (hvilket det krever sin mann å ikke gjøre når man står under kuppelen i Santa Maria del Fiore!) må man spørre seg selv: Hvordan er det mulig å bygge noe slikt som dette?

Boken, av Fanelli og Fanelli, er to bins utgitt som ett. Det første om kuppelens innflytelse på byen, på malerkunsten, på fotografiene, og på all mulig aktivitet rundt den. Her er malerier og tegninger, historier og fortellinger, dokumenter og regninger; mesterverket settes inn i sammenheng. Denne delen er rikt illustrert. Den andre delen er en teknisk beskrivelse av hvordan man i dag tror den den ble bygget. For saken er: Fordi det for tiden ikke er akruellt å demontere den, og alle arbeidstegninger er gått tapt, vet man ikke hvordan Brunelleschi greide å bygge den! Boken viser de to skallene med "fiskebenmønsteret" i murstenene, tverrbjelkene og trappen på innsiden, samt de fire sprekkene som efter flere hundre år ikke blir større. Her er (moderne) tekniske tegninger, det er stressanalyser og farvediagrammer regnet ut på bakgrunn av grundige matamatiske analyser.

Men, til slutt sitter man igjen og funderer: Hvordan i all verden greide en mann i 1418 å overbevise byens borgerskap om at å det bygge en kuppel uten stillasje er fullt ut mulig. Selv om spennet er 55 meter og kuppelen starter 48 meter over bakken. Vel, Brunelleschis Cupola står jo fremdeles, så da så. Uansett: Lar man seg fasinere av det fantastiske vil denne falle i smak. Anbefales!

Bok: Havoc in its third year

Var alt bedre før? I henhold til forfatteren var det ikke bedre, det var faktisk ganske ufyselig. Boker er lagt til 1600-tallets England, i en herlig (?) kombinasjon av opplysningstid og religiøs formørkning; ikke ulik vår egen tid, kanskje. Det er den evige kampen mellom det Gode og det Onde (hva som er hva avhenger som vanlig av øynene som ser), om kjærligheten, og viktigheten av et privatliv. Faktisk er nok bokens kanskje viktigste poeng nettopp hvor lett, og hvor vanskelig, det er å skille det private fra det offentlige. I særdeleshet: Når det er slik at man i prinsippet mener at noe er rett (følge loven, for eksempel), og loven sier at du kan forfølges for noe du gjør i det private, hva gjør du da. I boken velger hovedpersonen å leve sine to liv i parallell (klokkene ringer. Noen?) og ta konsekvensene av kollisjonen når den kommer. Og kollisjonen kommer, naturligvis.

Blir du ikke deprimert av å lese om hvordan det må ha vært å ikke bli født i det 20. århundre anbefaler jeg denne boken.

Avstand

Det er noen timer, og 4.300 km, mellom de to bildene. Ladies and Gentlemen, I believe it is fair to say that life in Tromsø is overrated. På tide å lufte BMWen litt, tror jeg. Men viktigere enn alt: Årets limoncello står ikke i fare!

Bok: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Jeg må si meg enig med forlegger Andreas Skartveit: Hva er det med denne boken? En liten roman som rommer en liten fortelling fra Italia. Teknikken er hentet fra 1001-natt, hvor hovedpersonen forteller en historie som har andre historier. Jeg vet forresten ikke om det er riktig å si at teknikken er hentet fra 1001-natt.

Jeg tror at bokens kvalitet ligger i at historiene er akkurat passe lange til å utgjøre små noveller, samtidig som de handler om ting som er viktige for oss i det private (tro, svik, grådighet, hevn), og, naturligvis, de er godt skrevet. Anbefales.

Bok: 17:15 til Tønsberg

Nå er jo jeg så heldig at min første kjærlighet (som vanligvis er den største) så langt også har vært min eneste; hva er vel 20 år? Vel, er man 40 er det faktisk ganske mye! I tillegg har jeg vært så heldig at alle i min nærmeste familie og vennekrets lever i beste velgående (i den grad livet i suburbia er "i beste velgående"; komfortabelt er det i det misnte). Derfor har jeg ingen personlig erfaring med sorg. Bank i bordet!

Hovedpersonen i boken er full av sorg; hvorfor vet vi ikke. Bildet som gis av verden er forsåvidt troverdig: De store tingene blir borte mens de små blir store (hun ser en blomst men ikke at det regner). Kanskje er det slik at det forrykkede perspektivet er slik det er å ha sorg.

Problemet er at fordi jeg ikke kjenner meg igjen (bank i bordet!) må boken overbevise meg om at følelsen er ekte og ikke "bare" et litterært grep. Det synes jeg ikke den greier. Derfor blir jeg sittende igjen med følgende spørsmål: Er det slik det er å ha sorg, eller har forfatteren brukt et grep for å kunne fortelle en annen historie. Og eftersom jeg ikke ser forskjellen greier jeg heller ikke å se den andre historien (dersom den er der). Tittelen refererer til en reise, men det er klart at reisen ikke hjelper.

Dersom du har erfart sorg kan det tenkes at boken er fantastisk. For meg var den ikke det, og jeg anbefaler den ikke.

Bok: Andre reiser

Da jeg var liten reiste min far for mye. Jeg tenkte at når jeg jeg blir stor, da skal også jeg reise masse. Når sant skal sies så vet jeg ikke riktig hvor mye han egentlig reiste, men nå i eftertid tror jeg det var mye, så veldig lite kan det ikke ha vært. Men, uansett, jeg skulle få meg jobb så jeg kunne reise. Året 91/92 hadde jeg 50 overnattinger på hotell; legg til alle dagsturene til Oslo og vi passerer 100 reisedager. Selv om et tiår har passert er jeg villig til å gjøre ganske mye for å slippe å overnatte på et hotell. Og ganske mye for å slippe å reise. Problemet med å ikke reise er at jeg i min jobb burde reise mye. Jeg burde besøke fagmiljøer over hele kloden. Jeg har penger, men ikke lyst. Faktisk ulyst.
Sett i et slikt lys fremstår det som absurd å pendle når distansen er over 4.000 km; men med Hustruen i andre enden, hva er egentlig valget?

Uansett, den som reiser, og særlig om man har litt tid på seg, da erfarer man gang på gang at å drikke kaffe på Piazza del Campo (i Siena) er noe kvalitativt annet enn å gjøre det på Kaffebønna selv om kaffen i og for seg er i samme kategori. Hvorfor kan man se med interesse på en dame som leser avis i Siena mens en som leser Nordlys på Bønna er dagligdags? Det er naturligvis reisen som gjør det.

Å reise gjør noe med den som reiser. Reisen alltid noe i både det ytre og det indre; å suse til Oslo for et møte er ikke lenger en reise, men en slags busstur i en buss eiet av Norwegian. Men når man reiser på ordentlig da er sansene åpne på en annen måte enn i det daglige. Spørsmålet er, hvordan har man det da når man reiser?

I Andre Reiser forteller Skårderud om hvordan han opplever det å reise (og han reiser tydeligvis mer enn de fleste, stakkars mann). Men i et utall små epistler forteller han om refleksjoner han har gjort set som følge av små episoder rundt om i verden. Episoder som nok ikke hadde blitt observert hadde de inntruffet mens han spiste pølse på Narvesen (skjønt, det vet man jo ikke, han er en skarp observatør).

Under forutsetning at man liker den litt distanserte stilen, som kan virke underlig når han tross alt snakker om nære ting, da vil man ha stor glede av boken. Jeg liker bøker man kan lese stykkevis og delt, for jeg har alt for lite sammenhengende tid. Eftersom jeg også liker stilen, og kjenner meg igjen i det å se på små ting når jeg er på reise syntes jeg boken gav mye plass til refleksjon om detaljer. Og detaljer er viktige: Det hele er summen av detaljene.

Anbefales i den grad at jeg har bestilt Uro. Jeg har forresten fått Uro anbefalt av Marine så jeg må tro den er utsøkt.

Bok: I fjor sommer

Jeg er jo nedfrosset og nedlesset i arbeid, og om det er noe jeg forstår så er det hjelpeløsheten ovenfor en situasjon man ikke kan påstå andre har skylden for, men som man likevel ikke ønsker. Bortsett fra å kjøpe bøker er min eneste trøst at Hustruen svarer villig vekk på mine mange SMS'er til alle døgnets tider; kanskje jobber hun like mye som meg. Uansett, vi kommuniserer da i det minste.

Det gjør ikke hovedpersonen i boken med sin hustru, i det minste ikke når det kniper (bokstavelig talt). Da er den ene seg selv nok, og den andre hjelpeløst utlevert til sin nyoppvekkede mistenksomhet, sin tvil, og sin ensomhet. Derfor kan vi trygt si at boken handler om mitt favorittema: Ensomme menn som vet de kan bedre, men som ikke får det til. Mitt andre favorittema er ensomme menn som gjorde som det ble forventet av dem, og som derfor mistet kontakten med sine venner på bekostning av sin Hustru, mens Hustruen på sin side ikke gav avkall på sine venninner og derfor har et sosialt nettverk å falle tilbake på når det er nødvendig.

Boken handler også om at sinnet ikke alltid får et konstruktivt utløp og enten det nå er en sykkel eller en medaljong (beklager, har du ikke lest boken gir ikke dette mening, men hva skal jeg gjøre?) er jo effekten det samme: I det å la sinnet gå utover en ting heller enn et menneske blir effekten den samme; man sårer den man elsker mest.

Boken er en fin liten studie av en del av livet til en ensom mann; anbefales.