Middag

Vanligvis (det vil si om man lever slik jeg gjør) er det jo slik at man ikke har mer moro enn man gjør med seg selv. Så også når jeg spiser middag med SAM; fremdeles er den mannen uten hjemmeside: Jeg undres over hvem som holder stand lengst, FWD som til ABs store forbløffelse lever godt uten førerkort eller SAM som til min lever uten Internett. Uansett, her er det reinstek med fløtebakte poteter som lyser opp en ellers regnvåt og trist kveld. Ikke første gang vi sniker oss til noen eksesser på mørke kvelder. Og ikke siste får jeg håpe.

Lyser gjør også en 1999 Castellaccio fra Fattori Uccelliera; dersom du noen gang er i nærheten (av der jeg bor), sving innom og bruk 18 euro på en flaske. Det vil du ikke angre på.

Link

Digitale signaturer

I siste nummer av Samtiden skriver Sjur Holsen utsøkt om Norge, nordmenn, og det norske. Dersom du ikke abonnerer på Samtiden har trolig livet et potensiale i vente; de best anvendte hundrelappene i året.
I dag mens vi snakket om akkurat denne arikkelen drev vi videre til det triste faktum at ikke bare Samtiden, men kanskje særlig Morgenbladet skriver som om slagene om fremtiden avgjøres av litterater og filosofer. Teknologene? De finnes ikke.
Min venn F foreslo jeg skulle skrive en artikkel nettopp til Samtiden om digitale signaturer, hvorfor det hele er en bløff drevet frem av monopolister som ønsker nye melkekuer, og hvorfor digitale signaturer er noe som hører fortiden til. Point in case: Er det ikke underlig at absolutt alle banker i Norge skal innføre BankID uten at en eneste kunde har efterspurt det? Lukter det kartell? Uansett, jeg tar opp hansken.

Link

Hav og sol

For noen uker siden spiste vi solboller på kontoret; solen kom tilbake efter å hå vært borte i to måneder. Riktignok på grunn av dårlig vær, men ser man ikke solen så ser man ikke solen.
Dagen startet bra med tur på sjøen; riktignok ikke på havet, men likevel ikke så ille. På den ene siden ønsker jeg meg båt, på den andre er det deilig å se på vedlikeholdet som må gjøres av noen andre. Drakk kok-kaffe men hadde glemt hvor mye bedre en cappucino er. Anton Berg reddet seansen. Været var utsøkt og vi så årets siste solstråler.

Now to something completely different: Er det riktig at Denial of Service bare kan skje på to måter: Intervensjon fra utsiden (strømmen blir borte eller noen trykker på av-knappen), eller intern blokkering som følge av en feil (hvor altså feilen utløser en blokkering også av andre deler, som en følge av at man taper quorum, for eksempel)? Dersom det er det, da er neste spørsmål: Er det riktig at Denial of Service enten skyldes ekstern intervensjon, eller intern blokkering?

Dernest var det ukens søndagsmiddag. Jeg vet ikke hva jeg misliker mest: At det er spart så mye på innkjøpet at fiskegratengen i praksis ikke inneholder fisk, at det er spart så mye på saltet at potetene og gulrøttene ikke har smak, eller at det er spart på strømmen at maten ikke er rykende varm.

Mørketid

Aldri har mørketiden plaget meg som i år; kanskje blir det verre for hvert år; dette er da første året som virkelig koster. I vår kultur har jo ingenting verdi dersom det ikke har en pris, så la meg starte med prisen. Det koster 2.500 kroner å kjøpe en dagslyslampe fra Philips. Det er verdt hvert eneste øre! Men til tross for våre gode og kreative samtaler i flomlyset om morgenen, er jeg så trett om eftermiddagen at jeg er helt svimmel. Men når det blir kveld, da er jeg utmattet, men får ikke sove. De dagene jeg ikke sitter i lyset forstår ikke hjernen at det har blitt dag, og det er uttholdelig.
Kontrast: I dag har jeg fått tilbud om å være med å åpne en bar i Montemagno. På tide med et career move?

Bok: The comfort of strangers

Jeg klaget nettopp på at for mange bøker er for lange. Derfor, ved neste besøk i min bokhandel (som, trist nok, er Tanum på OSL) kjøpte jeg bare tynne bøker.
Ian McEwan har skrevet tykkere bøker senere, men denne er tynn. For å vise hvor velskrevet den er, la meg presentere beskrivelsen av det vi kan kalle tosomhet:

Alone, perhaps, they each could have explored the city with pleasure, followed whims, dispensed with destinations and so enjoyed or ignored being lost. There was much to wonder at here, one needed only be alert and attend. But they knew each other much as they knew themselves, and their intimacy, rather like too many suitcases, was a matter of perpetual concern; together they moved slowly, clumsily, effecting lugubrious compromises, attending to delicate shifts of mood, repairing breaches. As individuals they did not easily take offense; but together they managed to offend each other in surprising, unexpected ways; then the offender---it had happened twice since their arrival---became irritated by the cloying susceptibilities of the other, and they would continue to explore the twisting alleyways and sudden squares in silence, and with eachstep the city would recede as they looked tighter into each other's presence.

Jeg som hater å ha koffert(er) synes bildet som manes frem passer perfekt til den velkjente følelsen! Legg også merke til at det såpass tidlig i historien ikke er klart hvem som irriterer hvem.
Jeg anbefaler boken!

Obol

Ross Anderson, University of Cambridge, har en praktisk vinkling på alt han gjør (selv om han er en teoretiker). Her er et sitat:

Security engineers have been falling into a similar trap. For years, we thought that the problem of authentication began and ended with trustworthy boot-strapping. Once Alice and Bob shared that elusive session key---and could prove mathematically that no-one else did---we could type up the research paper and head for the pub. Again, the real world has changed. Security maintainability is the elephant in the living room; people know there's an awful problem but are generally too polite to mention it (especially as we don't really know what to do with the beast). Vendors used to not care very much; after all, people replace their mobile phones every year, and their PCs every three to five years, so why not just wait for the vulnerable equipment to be thrown on the skip? With luck, vulnerability scares might even help stoke the upgrade cycle.

Dette er spørsmålet Obol er svaret på.
Eller med andre ord: Fem år av livet mitt har gått med på å finne svaret på dette!

Link

Minne

I en av lommebokens mange gjemmer fant jeg denne lille kvitteringen; jeg lette naturligvis forgjeves efter penger. En liten kaffe, og et stykke kake; ikke mye å skryte av. Men stedet, that is the difference that makes the difference.
Else og jeg var tur med sykkelen som jeg gjerne vil døpe Rochinante bortsett fra at det er for åpenbart (et gammelt øk som piskes frem av en litt patetisk figur!) og for mange andre BMW'er heter akkurat det.
Vi hadde en uforglemmelig tur; er det ikke herlig med kvinner som gjør ting utenfor det vanlige?

Hvor og hvorfor

Jeg blir invitert til å komme til en by jeg ikke har vært i, og han som inviterer har mange faglige aragumenter for hvorfor jeg bør komme. Han avslutter slik:

Finally, I should mention some informal reasons for visiting: talking about PENNE, sightseeing the only European city with a proper skyline, nice Italian restaurants, nice students, contacts to university staff, contacts to IT-staff of a local telco for presenting PENNE (if you want to and I manage to get them), affordable alcohol ;-) and much more!

Spørsmålet er først og fremst: Hvorfor er jeg så uopplyst at jeg umiddelbart tror at stedet må være London; eksisterer det i det hele tatt steder verdt å besøke utenfor den engelskspråkelige sfære? "Klart nei", sier vår åpenbart kunnskapsløse Kunnskapsminister. Uansett er det fristende med et besøk.

Link