Bok: Ut og stjæle hester

Jeg unngikk lenge denne på grunn av tittelen; jeg er allergisk mot bøker skrevet på dialekt. Som dyslektiker er det utenkelig å skulle måtte lese alle ordene høyt for å gjenkjenne dem; har forfatteren ingen andre midler til rådighet for å gi en følelse av autentisitet får det bare være for min del. Men, altså, et blikk på teksten viste moderne bokmål.

Handling er det lite av (det sner, et tre velter i sterk vind, et blinklys må skiftes) men dette er ikke en moderne absurdroman. Isteden brukes det stille livet til en gammel mann til å gi rom for desto livligere fortellinger fra barndommen. Når man er 15 år tror man at man forstår så mye, men man er likevel abre et barn. De voksnes verden er uforståelig, samtidig som man fornemmer hva man ikke forstår.

Bokens stille og forsiktige måte å fortelle sin historie på, elegansen i skiftet mellom den levende historien og det sille livet i skogen, resignasjonen sammen med innlevelsen, alt dette, og mer!, gjør det en herlig liten leseropplevelse.

Frosset

Det er med sorg jeg ser at det er sne i Montemagno! Kanskje står årets limoncello i fare; som kjent tåler ikke sitroner frost. Nå er det bare å krysse fingrene og håpe det beste. Faktisk, dette kan utvikle seg til en katastrofe!

Doktor

Jeg er glad jeg kan fortelle at den første doktorgradsstudenten jeg påtok meg å veilede forsvarte sin avhandling på fredag. Riktignok var ikke forsvaret riktig så elegant som jeg kunne ha tenkt meg, men jeg tror årsaken helt enkelt er manglende erfaring i å undervise. Det betyr at mine andre studenter må belage seg på å undervise under mitt oppsyn slik at jeg kan ta ansvar for at de faktisk kan formidle sine saker.

Men, til tross for dette: Jeg har en doktor på rullebladet!

Vinter

Det er 20. januar, det er enda en stund igjen til Hustruen skal glemme at jeg fyller år, og det er mørketidens siste dag; solen kommer nesten frem. Om kvelden går jeg på ski (prosjekt Sommerkropp-2005).
Men tro ikke at være er bra; slik ser det egentlig ut.

Havets dronning

Ah, hvor herlig er det ikke med sommer og sol. På en konkurranserigget seilbåt i Middelhavet. Med Hustruen som skipper!

Når jeg ser på bilder som dette er jeg ganske stolt av min egen evne til å skille klinten fra hveten. Av alle jeg kunne ha valgt å forsøke å forføre bland kollektivets beboere valgte jeg den som hadde i seg potensiale til å bli en havets dronning. Det er lett å se at å kontrollere en seilbåt til en kvart millione euro (pluss rigg!) faller i smak.

Men være oppe om natten, det kan hun ikke. Men det kan ikke rederen heller. Så da vi halvannen uke senere seilte gjennom hele natten fra Rosigniano til Capraia (halveis til Corsica) var jeg alene i mørket. Ti sekundmeter, slør, og den store stillheten kan gjøre enhver fuktig i øyekroken.

Flagget er slitt av vær og vind men det skyldes at rederen er tredje generasjon som bruker det.

Estetikk

Hvor vakker er ikke Hustruen, og hvor stor glede gir det ikke bare å være sammen med henne. Men nå er hun borte (igjen) og jeg er efterlatt i den evige jakten på andre vakre ting. Man kan jo få inntrykk av at det er latteren i seg selv om forlenger livet. Men det er det jo ikke. Det er den gode følelsen av å være med på noe godt. Trolig kan vi gå så langt som å si at det vakre gir fart. For er det ikke riktig at en lunch med Hustruen gjør at resten av dagen går lettere?

Men det er ikke bare Hustruen som er vakker. Jeg har ikke forstått hva Basilic gjør, men logoen er så vakker at jeg skal installere produktet bare i håp om at de viser meg flere slike. Jeg føler meg som en mann på badestranden; jeg vet godt hvordan bikinier ser ut, men gleder meg likevel over synet hver eneste gang. Nå gleder jeg meg til å se ikoner.

At jeg gleder meg til å se ikoner sier ellers det meste om livet her oppe.

Husbygging

Jeg siterer fra Seierherrene av Roy Jacobsen:

Læreren hadde fulgt arbeidet fra dag til dag og var imponert, som åndelige gjerne blir det når de slumper til å oppdage årsaken til det de alltid har tatt for gitt. Det gjør dem usikre, de begynner å lure på om det å kunne stave et ord riktig eller å legge sammen to tall virkelig kan måle seg med et helt hus, men så kommer de heldigvis på at de to korrekt sammenlagte tallene nettopp er husets abstrakte forutsetning, og da er det nesten som om de har vært med å bygge del selv, et samarbeid nesten, mellom ånd og materie, mellom høy og lav.

Saken er: Hustruen har lånt boken ene og alene for å vise meg dette sitatet. Hva skal jeg si?

Natt

Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn å ikke få sove, og samtidig ikke kunne hente en dråpe med kreativitet opp fra dypet. Jeg skulle ha skrevet og programmert, men over det hele ligger et lokk av matthet. Sukk.