Rype

Når rypen Par Excellence ikke prioriterer de ektenskapelige plikter, da må man finne en vikar. Hilde er en bra vikar! Vi dro den tradisjonelle ruten: Lucca - Barga - Castelnuovo - San Pellegrino in Alpe - Cerageto - Castelnuovo - Arni - Massa - Montemagno. Flott rype, flott sykkel, flott land, flotte fjell, flott tur!
Legg merke til hvordan hun ser opp til Sjefen; som sagt, en god vikar!

Vecchia cantina, eller Obol

Det har ikke manglet på forslag, men få har hatt den grad av pågangsmot at jeg har greid å overtale meg selv til å gå i kast med det som skal bli min vinkjeller. Jeg hadde lovet meg selv, og alle som har hatt ork til å høre på, at i dag skulle jeg ha en kontordag. Det vil si, sitte i biblioteket og skrive på en artikkel om Obol. Men så kommer det altså en mann og overtaler meg til å i steden bruke tiden på å grave ut det som skal bli min vinkjeller.

Saken er at vår artikkel om Obol har blitt avvist ved mer enn én anledning. Vi har skrevet for konferanser, og det fungerer ikke. Når vi tar vekk alle detaljer om implementasjonen er tilbakemeldingen at dette neppe lar seg implementere. Når vi har detaljene med er tilbakemeldingen at hva er det som er implementert. Vi trenger mer plass for å få frem begge aspektene samtidig. Hvilket betyr et tidskrift, som medfører at kvaliteten må betydelig opp. All work and no play makes TaSK a dull boy.

Men, når rett skal være rett så var jeg vel ikke så vanskelig å overtale som jeg burde ha vært. Årsaken til at jeg lot meg lokke til disse eksessene er at nå er parkeringsplassen hvor min flotte BMW R1150GS skal stå 100% ferdig; jeg venter på mureren som skal legge den siste finger på verket, men fra min hånd er det ferdig. Og derfor kan jeg tillate meg å gå igang med et nytt prosjekt. Og hva er mer fristende enn en vinkjeller? Og særlig en vinkjeller som i praksis er uendelig gammel?

Det øverste bildet er tatt innerst i kjelleren; det er anslagsvis åtte meter fra inngangen. Her er det bygget en bue for å holde taket. På begge sideveggene er det to mindre buer. Inne i disse er det plass til én meter dype hyller. Til Brunello eller Vino Nobile di Montepulciano. Eller noe.

Postscript: Dagen derpå er min kontorkropp mer enn normalt stiv og støl.

Epler

Eplet faller tydeligvis ikke så langt fra stammen; det ser ut som om hun liker å bli kysset like mye som hennes mor gjør. Min glede over å kunne kysse henne er enorm.
Enorm er et teit ord, men overordentlig stor høres enormt teit ut.

Fiken

Dersom du ikke har noen klar idé om hva du skal ha i haven, og du liker frisk frukt, men synes at epler og pærer kanskje er litt i kjedeligste laget, da er fiken absolutt et godt alternativ.
Når man ser på et fikenblad forstår man jo hvorfor Adam brukte et slikt (eller; alternativt, hvor historien kommer fra), og har man slikt tilbøyeligheter kan man jo alltids sitte under sitt tre og ha religiøse tanker. En annen ulempe er at fiken som ikke plukkes tiltrekker seg betydelig med innsekter, særlig kjempestore veps.
Men, på den andre siden: En moden fiken, skåret i to, rullet inn i et stykke salami fra Milano (ikke den fete, smaksløse norske typen!), sammen med et glass kjellerkald hvitvin fra Alto Adige gjør at det er lett å leve med en veps i haven.

Arbeidskoloni

Hvor fint er det ikke å kunne tilfredstille alles behov. Her, for eksempel, kan vi se en mann som drømmer om å bli Nelson Mandela. Hva annet kan vi da gjøre enn å fylle haven med store stener, gi ham en slegge, og be om grus? Kanskje skal vi skifte navn fra Villa Culo til Tukthuset Culo?

Saken er at jeg er en 90%-mann. Det vil si at mine prosjekter som regel bringes frem til et stadium hvor de funksjonellt tilfredstillende, men ikke estetisk. Ikke ferdige, med andre ord. Forklaringen er at jeg har så mange prosjekter, at når de fungerer, da må jeg begynne på neste. Jeg har ikke tid til å bruke dagesvis på å pusse en mur bare for at den skal se pen ut. Bortsett fra hos Hustruen som bare er skjønn, så kommer jo visstnok skjønnheten innenfra. Det betyr at det er funksjonalitetet som avgjør. Slik går altså unnskyldningen, og jeg kjøper den uten motforestillinger.

Den største ulempen med å være 90%-mann er at det er så åpenbart at man er det, og at det er så åpenbart hva som skal til for å gjøre prosjektet ferdig; det vanskelige er jo den funksjonelle løsningen - nå er det bare arbeid som gjenstår. Bildet viser en mann som lot seg oppildne av en meget energisk kvinne til å bringe mitt plen-prosjet frem de siste 10%. Det ikke-trivielle er ferdig, nemlig muren og gjerdet. Det som gjenstår er bare å bære på plass noen kubikkmeter med sand og jord, plante plenen, og feire med å skylle ned litt Fiorentina med Brunello. Svinger man sleggen godt er det gjort på noen timer å redusere masse stener til grus, som gir fint underlag for en plen. Innsatsen var både formidabel og beundringsverdig (all stenen på bildet ble faktisk redusert til grus - no kidding!), men folk har jo ikke lang nok ferie. Da de reiste var vi fremme ved 95%. Av grunner vi allerede har diskutert ble de siste 5% ikke prioritert.

Men så, med Hustruen satt ut av spill, er det fra naboenes ståsted ingen med autoritet igjen på eiendommen. Dermed rykket Maria med mann, datter, svigersønn og to barnebarn inn. Hun presset meg til å lage mur ved motorsykkelparkeringen, fikk renset alle murene på eiendommen, gjorde plenen klar til å såing, tvang meg til å sage opp resten av veden (treet ble hugget i påsken - ingen kommentar), fikk den båret vekk, fikk klippet gresset på alle terrassene, båret vekk hundrevis av kilo med gammelt gress fra forrige gang jeg selv klippet gresset, og så videre, og så videre. Bildet viser et barnebarn i full sving på plenen.
Nå ser det ut som om det bor en 100%-mann her. Jeg føler meg naturligvis ikke hjemme, men Hustruen sier hun gleder seg til å komme hjem for å se, så da så.

Jeg har flere prosjekter på gang, så don't be shy!

Lettet

Det er vanskelig å beskrive hvor lettet man blir når et scan av Hustruens hode viste at hun ikke hadde fått slag og undersøkelsen av spinalvesken viste at betennelsen i hjernen ikke var bakteriell. Da reduseres nemlig det hele fra å være dødelig og/eller invalidiserende, til bare noen uker på sykehus. Å se Hustruens død i hvitøyet er ikke å noe jeg vil anbefale.
De praktiske problemene er dog ikke til å kimse av.

Med en kraftanstrengelse for ikke å bli for svulstig: Det er døden som gir livet verdi. Kanskje burde man gå oftere i begravelser for å sette mer pris på livet. Fredagskvelden gikk fra et stort middagsselskap til bunnløs bekymring uten mulighet til forløsning i løpet av noen få timer.

Erfaringen har satt noe annet på dagsordenen, nemlig det å legge seg for å sove. Det jeg hater mest med familiens situasjon er, patetisk nok, å legge meg alene. Nå må jeg forsyne meg ligge alene også her i Villa Kulø. Sukkenes dal, sier jeg bare (hvilket minner meg om at jeg ikke aner hvor begrepet sukkenes dal kommer fra; any takers?). Aldri føles ensomheten sterkere enn når man legger hodet på puten, og det er helt og absolutt stille. Dagen kan man fylle med arbeid, og selv et moderat stereoanlegg kan fylle eftermiddagen og kvelden med de vakreste passasjer (for eksempel Cantate nummer fem; helt herlig!). Men når man lukker øynene for natten, da er det ingen vei utenom. Er man noen sinne alene, da er det akkurat da. Jeg hater akkurat det øyeblikket intenst!

Når jeg nå sitter i biblioteket og synes synd på meg selv, det er natt og jeg burde ha sovet men ikke har lyst til å ligge alene i den store sengen i det store soverommet i det store huset, det ikke er noen til å korrigere verdensanskuelsen, leddene verker som en følge av å være overarbeidet (lang historie som involverer naboene), og de store rommene som vanligvis følges, vel, rommelige plutselig føles tomme, hva annet har vår kultur å tilby en mann enn shopping?

Internett er løsningen (også på dette); jeg har bestilt meg La Boheme på DVD (her skal det avholdes operakvelder) og Bach cantater på CD (her skal kreativitet beundres). Kanskje fortjener jeg også Haydens Jahrzeiten? Kjøpekraften er stor så andre forslag mottas med takk.

Gammel

Hva er medre å lese når man skal øve seg på Italiensk, enn La Storia di Calci? Der kan man glede seg over følgende:

Montemagno è antichissimo. Si trova ricordato nellla carta di fondazione del Monastero di S. Savino, dell'anno 780, insieme alla chiesa di S. Gregorio, in quanto questo chiesa, insieme alle sua dotazione terriera, per essere proprietà dei fratelli Gualberto, Ildeberto e Gumparando, monaci fondatori di quel monastero, entrò a far parte insieme alle altre proprietà, della dotazione del monastero medesimo.

Nå er det absolutt ikke lett å glede seg over den stygge vanen italienere har med å lage uhyggelige lange setninger. Men å vite at ens hjem-landsby er omtalt skriftlig i år 780, dét er fint.
Ellers skal jeg svinge bortom kirkegården en dag (jeg har tid). I boken leser jeg nemlig at Sull'alto gigo verrucano si trovava la Badia col villaggio di S. Michiele Arcangelo e sulle pendici l'antico Romitoro di S. Alessandro, poi Montemagno con le chiese di S. Gregorio e S. Martino, più tardi sarà construita la chiesa di S. Maria delle Neve. Det som er av intresse her er at kriken som er min nabo (S. Maria delle Neve) ble laget efter de to andre kirkene i landsbyen. Min kirke ble som kjent laget i 1076, og saken er at kirken på, vel, kirkegården heter S. Martino. På tide med en tur dit for å se på solen synke i havet, mens man reflekterer over sin forgjengelighet.

Kvinner og menn

En kvinne har sendt meg følgende observasjon: En kvinne og en mann har nettopp blitt kjent; de spiser middag sammen. Hun tenker

Han er pen i tøyet, det er bra; lurer på om han vasker og holder det rent rundt seg. Han hører på hva jeg sier, det er bra; i sted avbrøt han meg, håper ikke han gjør det ofte. Kanskje han er god i sengen; vil han bli en god far? Dersom jeg blir syk og stygg, kommer han fremdeles til å elske meg? Dersom han ikke skifter undertøy hver dag, hvordan skal jeg si det til ham? Kommer Mamma til å like ham; kommer han til å like Mamma? Hvis vi krangler om noe bruker han lagt tid på å legge det bak seg? Blir han en bra svigerfar for barnas ektefeller? Vil jeg bli lykkelig sammen med ham?

Han tenker

Grei forfra. Grei bakfra. Greit for meg!

Sett i dette lyset er det klart at menn er lette å tilfredstille, og at det er lett å tro de er som store gutter: Jo større leketøy, jo gladere. Men menns tilfredstillelse går jo også fortere over. Det riktige spørsmålet er derfor: Hvordan kan en kvinne holde en manns interesse i tiår efter tiår?
Svaret er ikke en strøm med stadig større gaver, men å sikre ham en stadig strøm av nye kvinner. Det vil si: Stadig fornyelse. Menn krever at kvinner stadig må fornye seg. For hvilken mann kan unngå å bli fasinert av en kvinne som stadig er en ny kvinne? Eller med andre ord: Seriemonogami er tingen; med samme kvinne i stadig nye utgaver er (om mulig!) enda bedre.
Som eksempel til efterfølgelse: Hustruen har endret seg fra en rullingsrøykende hjemmesykepleier i kollektiv med fotformsko, grønn Lada og tomater i vinduskarmen til leder av en statlig etat med hundre millioner i omsetning, med Audi, stor villa i Vesterlia og skreddersydd drakt til å bo i Toscana og utvikle SiToscana til noe hun kan leve av.
Ingen mann bør forvente mindre av sin hustru enn jeg gjør av min. Og ingen kvinne som vil forbløffe sin mann bør sikte lavere.
Ellers er det også riktig at livet ikke er rettferdig.

Link

Motorsykkel eller bil?

Med min deilige Audi kjører jeg omlag 10.000 km i året; av dem kjører jeg 9.000 i løpet av seks dager. Eller med andre ord: Resten av året kjører jeg mindre enn 10 mil per måned. Trenger jeg virkelig å eie en bil for å kjøre så lite?
Hva med å selge bilen (50.000 kroner?) og bruke pengene på en (for meg!) liten og billig motorsykkel; hva med en liten BMW F650? Dersom den ikke er for tung kunne jeg kjøre hele året, og hvem trenger bil da? Hmmm, noe å fundere på mens jeg kjører nordover om ikke så lenge; kanskje jeg skulle ta kjøreutstyret med meg i bilen, sette Audien igjen i Oslo hos en forhandler, kjøpe meg sykkel, og reise lykkelig videre nordover? Hvorfor nekte seg selv å kjøre sykkel hele tiden?
Et passende spørsmål er nå: Hvorfor ikke bilde av min Audi? Jeg hadde med meg a vast array of personal electronics men usb-kabelen til kameraet ligger nok igjen. Dermed ingen bilder før jeg er tilbake der.

To blog, or not to blog?

Det liggger i Blogens natur at den bør ha et visst preg av kontinuitet. Hverdagen her er så til de grader fylt opp at tid til å blogge, det er det ikke mulig å oppdrive. Der arbeider jeg halve døgnet, som gir det andre til slike ting. Her, derimot, arbeider jeg hele døgnet, og resultatet gir seg selv. All work and no play makes TaSK a dull boy.

Men én ting må jeg få si: Det eneste positive ved å være gift med en som er gift med turistnæringen, er å treffe folk i sitt ess. Studenter er jo fine greier, men ressurspersoner på ferie, det vil jeg faktisk anbefale. Når jeg får tid til å tømme mitt kamera skal jeg vise hvordan en parkeringsplass til en motorsykkel lar seg realisere på noen dager - har man bare den rette turisten for hånden!

Dagens spørsmål er: Gjennom XCode kan man lage "double-clickable" applikasjoner i Java på OS X, og bruke Coca til å få et GUI gjennom Aqua. Hvor mye arbeid er det å lage et GUI på Win32 til den samme Javakoden? Innsikt mottas med takk.

Link