Monday, July 11, 2005

Kvinner og menn

En kvinne har sendt meg følgende observasjon: En kvinne og en mann har nettopp blitt kjent; de spiser middag sammen. Hun tenker
Han er pen i tøyet, det er bra; lurer på om han vasker og holder det rent rundt seg. Han hører på hva jeg sier, det er bra; i sted avbrøt han meg, håper ikke han gjør det ofte. Kanskje han er god i sengen; vil han bli en god far? Dersom jeg blir syk og stygg, kommer han fremdeles til å elske meg? Dersom han ikke skifter undertøy hver dag, hvordan skal jeg si det til ham? Kommer Mamma til å like ham; kommer han til å like Mamma? Hvis vi krangler om noe bruker han lagt tid på å legge det bak seg? Blir han en bra svigerfar for barnas ektefeller? Vil jeg bli lykkelig sammen med ham?

Han tenker
Grei forfra. Grei bakfra. Greit for meg!

Sett i dette lyset er det klart at menn er lette å tilfredstille, og at det er lett å tro de er som store gutter: Jo større leketøy, jo gladere. Men menns tilfredstillelse går jo også fortere over. Det riktige spørsmålet er derfor: Hvordan kan en kvinne holde en manns interesse i tiår efter tiår?
Svaret er ikke en strøm med stadig større gaver, men å sikre ham en stadig strøm av nye kvinner. Det vil si: Stadig fornyelse. Menn krever at kvinner stadig må fornye seg. For hvilken mann kan unngå å bli fasinert av en kvinne som stadig er en ny kvinne? Eller med andre ord: Seriemonogami er tingen; med samme kvinne i stadig nye utgaver er (om mulig!) enda bedre.
Som eksempel til efterfølgelse: Hustruen har endret seg fra en rullingsrøykende hjemmesykepleier i kollektiv med fotformsko, grønn Lada og tomater i vinduskarmen til leder av en statlig etat med hundre millioner i omsetning, med Audi, stor villa i Vesterlia og skreddersydd drakt til å bo i Toscana og utvikle SiToscana til noe hun kan leve av.
Ingen mann bør forvente mindre av sin hustru enn jeg gjør av min. Og ingen kvinne som vil forbløffe sin mann bør sikte lavere.
Ellers er det også riktig at livet ikke er rettferdig.

Link