Sicilia

Hva kan man oppleve på Sicilia? I det minste en bensinstasjon hvor min grønne vest ikke ser så skarp ut i farven. Det er ikke dårlig å få til. resten av ferien er her.

Hjemme alene

Det er mange ting man kan gjøre når man er alene hjemme. Arrangere fester det ikke er mulig å få til på andre måter. Eller dra på mc-turer som ikke tåler å bli omtalt på forhånd. Følg linken for en flott dag alene hjemme.

Link

Norge med mer

Hustruen og jeg tilbragte helgen i Norge. Først var vi i norsk bryllup. Vi var ikke riktig forberedt på hvor grandiost det var, men gaven så ut til å falle i smak så då får vi heller leve med vår provinsielle og enkle grunnholdning. Vi forsto at også dette paret hadde hatt en hemmelig seremoni, og akkurat som oss arrangert en fest efterpå. Men deres fest var ganske anderleden enn vår.
Bildet er vårt offisielle brudebilde. Fra venstre ser vi Karine (9 år) i bunad. Dagen var spesiell og det var ingen begrensninger i bruken av lebestift! Derefter Yours Truly i skjorte med oppbrettede ermer (før jeg oppdaget skreddere i Thailand hadde jeg alltid oppbrettede ermer for armene var alltid for lange); Karine brukte lebestiften også på meg, samt tegnet på meg skjegg. På hodet har jeg en ytterst passende karnevalshatt. Den nybakte Hustru har en heklet kjøkkengardin som brudeslør, og bærer en matchende papirhatt laget i Mariannes barnehage. Marianne (7 år) hadde også fått bruke lebestiften fritt, er iført Hustruens lys-rosa komfirmasjonskjole med et passende lite smykke rundt halsen. Vi lytter alle andektig til Geir som forretter sermonien iført blå badekåpe. Efter (mer enn) 20 år kan vi slå fast at ting holder selv med mangel på stram regi av sermonien. Annonsen sto på trykk i Nordlys torsdag 17. oktober 1985.
Men tilbake til Norge. Efter at vi emigrerte har vi blitt stadig mer oppmerksom på Norges egenart. Det var et stort oppslag på trikken om at det ikke er tillatt å nyte alkohol der. Ombord på Nesoddbåten var det et stort oppslag om at dersom man var beruset og besetningen vurderte det slik at man kunne komme til å være til sjenanse for andre passasjerer kunne man nektes å komme ombord. Det ble også gjort oppmerksom på at det var forbudt å nyte alkohol. Mens vi ventet på Nesoddbåten, litt over klokken ett natt til søndag, gikk vi en liten tur på Aker Brygge. Vi hadde glemt hvordan nordmenn brøler. Vi så også en narkoman som satt på fortauet og stakk en sprøyte i armen. To vakter fra Securitas voktet landgangen og sikret at overfarten til Nesodden foregikk uten problemer. Når vi sitter helt forbløffet på båten og ser på han som henger over nabosetet og roper i mobiltelefonen at "Faen - selvfølgelig skal vi ha nachspiel!", da er det godt å vite at noen mener Norge har en god alkoholpolitikk, og er stolt av den.

Vel tilbake i hyggeligere omgivelser er det bare å gå igang med vedlikeholdet av Bamsefar. Listen er ganske lang. Bildet viser hvordan man bruker en "trekker" til å presse sammen drevet i starteren efter at det er smurt. Enkelt, bare man har det riktige utstyret.

Drømmer

Her en eftermiddag når jeg ikka hadde annet å gjøre surfet jeg innom BMW. Der ser jeg at en ny BMW R1200GS med de spesifikasjoner jeg vil ha kommer på omlag 15.000 euro (klikk her for prisen i norske kroner). En passende 45års gave?....

Sving

Smaken er forskjellig, og det er noen som mener at rette strekninger er det beste når man kjører motorsykkel. Selv liker jeg svinger. Kanskje er det fordi Bamsefar er lett å svinge, kanskje fordi jeg ikke har behov for høy fart, eller noe helt annet. Hvorom alt nå engang er: her er en sving fra nedstigningen til Antona.
Vi tok den tradisjonelle rundturen med alt inkludert - det vil si lunch på Villa verde, marmorbrudd, og is i Massa. Bildet av Sandra i litt for stort kjøreutstyr er tatt på (i?) San Pellegrino in Alpe. Men det er var ganske varmt for henne som ikke hadde skikkelig sommerutstyr.

Fjelltur

Jeg har kjørt 558 km i dag; ut på tur, aldri sur. Turen inngår i mitt prosjekt om å bli kjent i Appeninnene. Detaljert beskrivelse kommer så snart jeg har tid. Og nå står solsikkene i fullt flor.

Publisering

Selv om Frida kanskje ikke er interessert og det derfor ikke er noe å hente i mitt gamle liv, og det er rykter om at (ex)prosjektet vårt endelig skal få den anerkjennelse det fortjener gjennom en mer presisjetung publikasjon, får jeg nøye meg med det lille som er verdt å vite om marmorfjell. Hadde Hustruen kunne vært med ville det ha vært en bra tur, nå ble den bare middels.

Link

Cosa

Nå ble det som kjent ikke noen tur på kryss og tvers over Appeninnene på meg forrige helg. Tirsdag eftermiddag til fredag formiddag (i dag) har vi vært på årets sommerferie. Mye å si om den, men bildet er tatt utenfor byen Cosa. Bymuren er omlag 2.250 år gammel.
I morgen drar jeg til Arezzo for å hente sykkelen, og kanskje en liten tur over Appeninnene; toget går 06:58. Sukk.

L'unico del mondo

Kelneren i Sansepolcro mente at jeg måtte være l'unico del mondo (den eneste i verden) da jeg fortalte hvorfor Hustruen og jeg spiste middag i den lille byen Sansepolcro en søndag kveld. Saken er at som forklart forleden så var planen i går å krysse Appeninnene 15 ganger på jakt efter det beste passet. Eftersom ruten var beregnet til 781 km sto jeg opp klokken seks, og dro avgårde klokken syv. Strålende vær, som planlagt! Transportetappen var knappe 208 km til foten av Appeninnene i den lille landsbyen Citta' di Castello; turer med transportetapper på 200 km før morgenkaffen er ikke Hustruen så glad i så jeg må gjøre slikt mens hennes menisk holder henne i sjakk. Klokken er ni og det er tid for kaffe før jeg gyver løs på fjellene. Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Da jeg kommer fornøyd ut fra baren ser jeg at det er olje under bakhjulet, og at selve hjulet er helt tilgriset. Når den føste forskrekkelsen har gitt seg og jeg har sjekket oljemutteren, går den grufulle sannhet opp for meg: Det lekker olje fra min BMW og jeg kan ikke kjøre videre! Det har tydeligvis dryppet en stund for dekket er glinsende av olje og det en fin hinne med olje inne i skjermen og på høyre sideveske. Det skal ikke mye fantasi til å forstå hva som hadde skjedd i en skarp høyresving når jeg legger sykkelen ned og oljen skal utgjøre friksjonsgrunnlaget. Eller hva som skjer inne i navet når all oljen var borte. Klikk på bildet for å se lekkasjen i all sin grufullhet.

Klokken ni en søndag formiddag er det ikke mye hjelp å få, men med hjelp av ACI får jeg tak i en redningsbil fra nabobyen Sansepolcro. Dit frakes sykkelen, og jeg må ta inn på et hotell. Det eneste hotellet er meget, meget trist og kunne ha vært hvor som helst i hele verden. Så trist er det at alt fungerer (kan man tenke seg noe mindre italiensk?).
Jeg ringer til Hustruen og beklager min nød. Og som man kan forvente av en eventyrlysten ung kvinne kaster hun seg (nåvel!) i bilen og kommer meg til unnsetning. Det er mens vi spiser middag i Sansepolcro om kvelden, og jeg forteller til kelnderen hva vi gjør der, at han sier at jeg må være den eneste i verden som har opplevet at en BMW R1150GS stopper på grunn av mekaniske problemer!

I dag, mandag, ble sykkelen fraktet til BMW-verkstedet i Arezzo. Der skulle de se på den så snart som mulig. En eller annen gang i fremtiden må jeg ta toget til Firenze, derfra videre til Arezzo, og en drosje til BMW for å hente den. En dag som ikke er fylt opp av andre ting. Mitt råd: Ikke hold pusten mens du venter.

Plan

Planen for søndag er å krysse Appeninnene. Kartet er hentet fra MapSource som er datagrunnlaget for min fantastiske GPS (Garmin Zumo 500); klikk på kartet for å se detaljene. Dersom alt går som det skal (og jeg greier å finne meg bensin på søndag formiddag!) kommer jeg til å krysse Appeninnene hele 15 ganger i løpet av turen, og tilbakelegge 781 km. Med unntak av ni fattige kilometer ved Madonna dei tre fiumi kjøres ingen strekning mer enn én gang.
Eftersom vannskillet i sin alminnelighet er Toscanas grense, kommer jeg til å (måtte) besøke naboregionene Marche i øst og Emilie-Romagna i nord; litt må jeg ofre for turen.
Dersom vi antar at de fleste passene er omlag 1.000 moh, og jeg kommer til å synke ned til omlag 500 moh ved hver "vending", da kan jeg forvente å konsumere omlag 15.000 høydemeter i løpet av dagen. Kan bli en bra dag.

Svinger

Dagen startet med å servere seksretters lunch til tolv; dolce (tiramisu) sto Marine for - utsøkt! Derefter følte jeg behov for litt vind i håret. Hva er bedre da enn en bitteliten fjelltur? Men litt nyttig må det være; det er feil å bare kose seg! Så jeg svingte oppom Villa Verde for å bestille bord til neste søndag. På veien tilbake stoppet jeg noen sekunder på San Pellegrino in Alpe før jeg suste over Passe dei Radici og ned til Pievelago. Der passet det å svinge inn på SS12 som bragte meg raskt opp til Abetone. Derefter er det nedoverbakke helt hjem.Profilen viser, fra venstre strekningen fra Montemagno til Massa (meget, meget flatt). Derefter opp de 1060 metrene til marmorbruddene, ned 700 høydemeter til Castelnuovo di Garfagnana, opp 600 høydemeter til Villa Verde, ned samme veien, før jeg svingte opp til San Pellegriono in Alpe (14 km strekning med en stigning på ikke mindre enn 1.247 meter - noen bedre?), 800 meter ned til Pievelago, opp 600 meter til Abetone som ligger på 1.401 moh, før det går nedover helt hjem til Montemagno. 257 km er akkurat hva en mann trenger en søndag eftermiddag.

Har du motorsykkel og tenker på å kjøpe en GPS: Kjøp en Zumo 500 fra Garmin!

Ti-slotts-dalen

Liten fjelltur på 180 km i dag. Herlig lunch med spaghetti allo scoglio og derefter scampi. Klikk på kartet for fler detaljer.Et studium av kartet vil vise av vi besøkte Pontito. Landsbyen har stort behov for folk som ønsker å pusse opp gamle hus, men fordi gatene er for smale til å kjøre bil i er det ikke så lett. I et egoistisk øyeblikk kan man jo ønske at gamle dører få stå i fred. En dør er jo både (på) slutten av noe gammelt og (på) begynnelsen av noe nytt.

Abetone

Bildet er tatt i Abetone (1.382 moh) i eftermiddag, og viser (fra venstre) en BMW R1150GS, en Honda Pan European 1100, en Yamaha FJR 1300, og i bakgrunnen en Honda Transalp XL 650. Noen norske mennesker på fjelltur fungerer som staffasje.
Dagens tur inngår i arbeidet med å lage en serie artikler for MC24. Den første i serien er her mens den andre er her. Det kommer mer.

Men, her er et problem: Hvor er Hustruen? Jo, trøste og bære: hun er her!

Alternativ fremtid

For å betale regningene kan man enten duknakket følge instruksene fra NOKUT (husk: "E betyr 'egentlig stryk' for F har vi Faen ikke råd til"), eller man kan bli MC-doktor. jeg har lovet en serie med artikler fremover. Søndag skal jeg på research i marmorbruddene i Massa og Carrara. Kanskje blir det en helt mikroskopisk lunch på Villa Verde.

Link

Chianti

Et lite stopp i hjertet av Chianti, før lunch.

Favorittbar

Det er mange flotte barer i Toscana. Men den beste utsikten, og derfor kanskje den sterkeste estetiske nytelsen, den har jeg funnet på Caffe' Centrale (via IV Novembre, 19, 56028 San Miniato, +39 057143037; stengt mandager). Opplevelsen blir enda sterkere når man kjører dit på sin BWM R1150GS.

Chianti

Oppskriften er helt enkelt: Følg via Cassia fra Siena noen kilometer mot Roma.

Roccastrada

Jammen går det opp og ned her i verden. Det hele startet i 1185 med byggingen av en flott liten (rund) kirke for å markere San Galgano, så gikk det oppover og i 1218 startet man byggingen av et digert kloster med en fantastisk gotisk katedral. Videre oppover i 150 år, før Svartedauen gav det hele en knekk. Så gikk det nedover i 200 år, før det gikk bratt nedover i ytterligere 200 år. I 1789 var bunnen nådd og Paven sa at "nok får være nok" og stengte hele greia. Derfra har det gått oppover og klosteret viet til San Galgano er ett av de mest besøkte monumentene i Toscana. Jeg har kjent til det lenge, men ikke visst hvor det var. Men nå, med min nye GPS, kjørte jeg dit som den mest naturlige sak i verden.Forresten: Alle som har hørt legenden om sverdet i steinen: Det er her du kan se det. Legenden sier følgende:

When he reached the top the voice spoke again, inviting him to renounce worldly pleasures. Galgano objected that though giving up worldly pleasures sounded good, doing so would be as easy as using his sword to split arock. To prove his point, he drew his weapon and thrust at a stone, fully expecting the blade to snap. Instead, it sank into into the rock all the way to the hilt, and Galgano never left the hill again

Sverdet står der fremdeles.
Med min nye GPS kan jeg følge med hvor jeg har vært, og laste det hele inn i Google Maps. Turen kan studeres i sin helhet her. I Roccastrada spiste vi som vanlig på La Grotta dell'Orso. Nå er rommene klare og det er mulig å overnatte også i Roccastrada. Det er en veldig hyggelig plass, men ikke billig. Vi spiste (veldig bra!) antipasti, primo med cinghiale, grillede lammekoteletter og sorbetto di limone; 30 euro/person er 50% dyrere enn på Trattoria di Montemagno, for eksempel. Men hyggelig, det er det absolutt.
Turen var litt spesiell også på en annen måte: Første dagen med motorsykkelutleie. Ser man nøye på bildet tatt inne i katedralen ser man K. og J. som kom seg dit på en flott Transalp (Jeg fant en fin vurdering av Transalp her). Jeg synes vi hadde en flott dag som la godt over 300 på telleren.

Zumo 500

Som en del av satsningen på motorsykler har jeg kjøpt en GPS spesialdesignet til bruk på motorsykkel. Det betyr, blant annet, at alle knappene er på venstre side (eftersom høyre hånd er opptatt med å kjøre sykkel). Dernest har jeg sett på GPS Visualizer. Resultatet er at jeg kan få en log av turen sydd sammen med Google Maps: Resultatet av dagens lille runde er her. Neste trinn er naturligvis å modifisere koden slik at den får plass rett her i bloggen - oppgave for en annen dag.

Gjennom hele middelalderen gikk pilgrimmer til fots gjennom Italia på vei til Roma. Efter at Sigurd i år 990 beskrev ruten fra nordeuropa til Roma ble "veien fra Frankrike" (via Francigena) den faste ruten. Av velkjente steder passerte den gjennom Lucca, San Miniato og Siena. Her er neste vinters prosjekt: I samarbeid med RAI 3 (en TV kanal) har en mann gått via Francigena fra Alpene til Roma med en GPS i beltet. Hans "waypoints" kan lastes ned, og det som er nødvendig er å gå gjennom dem og fjerne de som ikke kan nås med BMW. Derefter er det trolig en kjempefin tur på historisk grunn!

Link

Snart ferdig

Plikten går foran alt, og efter lunch gjorde jeg unna 319 km. Det var ikke meningen at det skulle bli så langt men så kjørte jeg meg vekk, og plutselig.... Bildet er tatt på Passo Cento Croci (1055 moh) og bedre er det vel ikke mulig å avbilde en Transalp.
Nå står det 680 km på telleren så jeg kan snart gå tilbake til min herlige BMW. Dagens viktigste erfaring er likevel at jeg er for høy til å kjøre Transalp på Autostrada; vindpresset blir så stort at jeg blir sliten i armene. Vindskjermen er lavere enn på BMW så fartsvinden er "ren" og da blir jo presset også større når farten øker. Men lettkjørt, det er den så når svingene blir mange og krappe er tror jeg det er lett å kjøre fra en BMW R1150GS.
Vi har spist middag og jeg står her på mitt kontor med Grimbergen i glasset; mitt liv i Nederland og dett i Italia knyttes sammen.
Ellers er det ikke lett å skulle si hva som er verdens styggeste bygning, men denne båten jeg fant på 950 moh kommer langt opp på listen!

Helt ny

Selv om jeg alltid har prioritert anderledes så forstår jeg jo gleden ved å sette seg inn i en helt ny bil; det er ikke uten grunn at vi har ordet nybillukt. Men for mg har alltid andre ting vært viktigere. Selv om Transalp ikke er en A6 Avant så kan vi slå fast at selv en Transalp er så blank når den er ny at man kan speile seg i den.
Efter dagens to turer er det 350 km på telleren; det blir ikke noe problem å få de påkrevne tusen km i løpet av én uke. Som bildet av Marine skulle vise var det tradisjonell marmortur i eftermiddag. Til vårt tradisjonelle spisested ankom vi ikke før halv tre, men vertinnen var velvilligheten selv og fyrte opp kjelene på nytt. Godt og helt ferskt brød, pasta til oss begge, litt stekt svinekjøtt til meg og pecorino med stekte popter til henne, litt vin, litt vann, litt kaffe: 18 euro.
Eneste skåret i gleden var at tunnellen fra Arni til mitt marmorbrudd var stengt så vi måtte kjøre ned en annen vei. Greit nok, men ikke like spektakulært.

Rent bortsett fra den sorte prikken under eiketreet som er Marine (det er et meget stort tre) ser vi på det siste bildet en (gammel) vei som kommer opp på skrå mot venstre og opp til dagens vei ved skiltet. Den veien er romersk og av alle de tusner (millioner?) mennesker som har gått opp den bakken i løpet av de to tusen år den har eksistert er nok Sigeric (Sigurd på norsk, vil jeg tro), erkebiskop i Canterbury, den mest kjente. Han gikk ned denne bakken i år 990; som alltid kan du klikke på bildet for fler detaljer (så som å studere stedsnavnet).

Søndagstur

I mitt Nye Liv, er det da mulig for meg å være i Montemagno første søndagen i februar, når solen stråler og det er 10 grader, og jeg kan høre min BMW roper på meg med sin forlokkende stemme og velfylt bensintank? Hvor mye vekt greier en mann som meg da å legge på det triste faktum av Hustruen over alle Hustruer har vondt i et kne og absolutt ikke kan være med på tur? Hvorom allting nå er, klokken ti pisket jeg Rochinante avgårde og vi suste raskt up på Fi-Pi-Li og derfra ut på E-80 (Autostrada Azzurra (A12 oss venner i mellom og E-80 blandt turister) - forresten interessant: Hvor få veier skal man ha før lokalbefolkningen kaller en vei for "E6"?). Langs kysten oppover til La Spezia og derfra inn i landet til Aulla; den grønne transportetappen må jeg bare finne meg i for dagens tur er den blå og gule fra Aulla gjennom Garfagnana sørover til Lucca. Uten GPS på ukjente veier blir det lett noen kilometer ekstra (rød sving nordover). Bildet av hesten er tatt da jeg hadde kjørt meg bort; når jeg først stopper for å se på kartet kan jeg jo ta bilder i samme slengen. Bildet er tatt sørover og fjellene er de som tårner over Massa og Carrara.
Når jeg er i Garfagnana er det bare ett sted å spise lunch: Villa Verde. På vei opp dit fikk jeg øye på San Pellegrino in Alpe. Som det skulle fremgå av bildet er årstiden en svært gode grunn til ikke å dra dit på motorsykkel; må forsøke å lære: forrige helg var det skikkelig med sne på 1.000 moh så da er det rimelig å forvente sne også på 1.600 moh. Ikke til San Pelegrino in Alpe, altså. Men vil Villa Verde!
Som vanlig lot jeg verten bestemme. Litt pølesr til antipasti, og litt brød med noe hjemmelagede greier som var utmerket. Ravioli fatta a casa ragu og derefter zampone e faggioli. Valnøttkake og kaffe: 20 euro inklusive fem postkort!En viktig grunn til at vi har falt for Villa Verde er at da vi var her første gangen i 1996 fikk vi en Gorgonzola som satte alle andre oster vi hadde spist i skyggen, og noen tomater som hadde så mye smak at vi assosierte dem med epler heller enn vann; tomatene hadde verten dyrket i haven. Stedet ligger sydvendt og lunt, og selv om det er på 650 moh er det forbausende frodig. I et hjørne utenfor inngangen, i le bak en hekk og med solen strålende over meg fant jeg disse små blomstene. Kan man be om mer i februar?

Men det er triste nyheter: Verten inviterte meg og min familien til porchetta søndag 25. februar. Men jeg har vært dum nok til å love å komme til Nederland akkurat da. Og ikke nok med det, isteden for å være på Villa Verde til diger pranzo på søndag 25. februar skal jeg sitte på et trist fly. Er det mulig å konstruere et større gap? Og om det nederlanske kjøkken er det bare å si at det er indonesisk. Argh!

Hvordan alt nå er, om Borte er bra så er likevel Hjemme best; bildet nedenfor viser Montemagno tatt fra sletten. Selv om jeg hadde vært borte hele dagen, og Hustruen ventet på meg hjemme, til tros for alt dette greide jeg å stoppe for å vise hvor flott Montemagno er der den bader i kveldsolen. 264 km.

Muskler

På det svært uklare bildet, tatt fra baderomsvinduet med for svak blitz og for dårlig autofokus, fremgår det likevel klart at noen har gjort en ikke ubetydelig innsats med hammer og meisel samt hakke og spade for å fjerne tre kubikkmeter med masse (arbeidet påbegynt her, slik at det er mulig å parkere en herlig BMW R1150GS ved siden av en ikke like spennende Suzuki Wagon samtidig som det er plass til å gå mellom dem uten å være tynnere enn man nå engang er (og har blitt). Som det også er mulgi å se er porten like smal som den var; neste uke (eller uken derefter - noen som har det travelt?) starter arbeidene med å vie den ut med formidable 15 cm.
I dag har været vært fantastisk, men jeg har ikke kjørt mer enn 80 km rundt omkring på vei mellom andre oppgaver. I særdeleshet: Jeg har sett på to Honda Transalp 600. Vi har bestemt oss for å kjøpe dem begge (modulo administrative problemer, naturligvis). Det ene er en -98 og det andre en 2004. Meningen med å ha én ny og én eldre er å kunne differensiere på pris. Men kommunen har kommet opp med (presist: Laget for anledningen!) et syv-siders skjema de vil jeg skal fylle ut. Så, som sagt, modulo administrative problemer.

Helgetur

Ikke alt jeg finner på er like vellykket, men noen ganger er lykken beedre enn forstanden. Dagens idé var å spise lunch på samme sted hvor Hustruen og jeg engang spiste minnerikt. En lang historie, men Valombrosa, klosteret hvor Galileo Galilei i sin ungdom ble sendt for å studere, det ligger oppe i fjellet øst for Firenze. Faktisk, det ligger på 1000 meter over havet. Og uansett hvor mye solen måtte skinne og det er varmt og deilig når jeg står på Piazzale Michelangiolo og tar bilde ut over Firenze så er det faktisk sne på fjellet i januar. Også i Toscana! Veien klatrer ganske bratt oppover, og da jeg kom til sneen var det bare noen få km igjen. Så det som skulle være en svipp opp til Valombrosa ble en nervepirrende greie. Det ble snakket mye rundt om på bordene i restauranten om utlendingen som kjørte motorsykkel der alle andre kjørte akebrett eller slalomski (Ristorante Medici, +39 055862187). Jeg spiste risotto al funghi, en liten bistecca di manzo, kokte grønnsaker, litt kake og kaffe. Absout verdt turen. Men, og her kommer vi til Lykken: Meningen var at Hustruen skulle være med. Men kombinasjonen Hustru + R1150GS + sne er erfaringsmessig veldig dårlig og legger en demper på ethvert måltid. Så noe godt kommer det da ut av at hun har vondt i et kne.Jeg tar den andre veien nedover; utsikten mot Chianti er upåklagelig. Jeg svinger meg nedover helt til dalbunnen hvor Autostrada delle Sole går mot Roma, over autostradaen og vestover inn i Chianti. Kommunen heter Greve in Chianti, og jeg stopper på en fantastisk liten bar på det lille stedet Dubba før jeg kommer ned til Greve. Videre vestover på en liten grusvei jeg har kjørt én gang før; jeg stopper og fotograferer solnedgangen. Tross alt, solnedgang over vinranker i hjertet av Chianti er ikke der verste kan kan oppleve. Videre vestover inntil jeg kommer til Autotrada Siena - Firenze. Tar den nordover til Firenze, og så Fi-Pi-Li hjem. Tilsammen 323 km; en flott søndagstur selv om ingen av mine kvinner kunne være med.

Nyttårstur

Efterhvert har det blitt en tradisjon av Hustruen tar med seg sin mann på Nyttårstur tidlig i januar. I år gikk turen til Tarquinia nord i Lazio (naboregionen til Toscana) hvor vi så på en leilighet. Kjempefin by med trange gater og smug, gamle murer og antikke hus som jeg tror det er veldig lett å bli glad i. Efter klokken fem er det ikke lov til kjøre i byen, og eftersom vi var litt for sent ute kom vi oss ikke til det lille B&B vi hadde planlagt --- vi tilbrakte natten på et meget kjedelig hotell. Men det var i går.

I dag kjørte vi nordover til Roccastrada, en flott by liten by helt sør i Toscana. Som de andre byene i omegn har den røtter til Etruskisk tid, og utsikten til områdene omkring er fantastisk. Vi har vært der noen ganger tidligere, og forrige gang lette vi forgjeves efter et sted å overnatte. Men nå er det muligheter: Vi har funnet et sted som skal ha tre rom som Bed & Breakfast. I tillegg har de trattoria, og vi spiste mer enn alminnelig godt. Alt bar preg av at eierne ønsker å fokusere på kvalitet. Vi gleder oss til å forsøke rommene.Som il dolce tilbød de oss kake, men eftersom vi (alltid) slanker oss måtte vi avslå. Ma, e fatta a mia moglie sa kelneren forbløffet, og da er det ikke lenger mulig å si nei. Som det skulle fremgå av bildet mener Lillegulll at den var den meget bra.
Som det skulle fremgå av bildet helt øverst så gikk veien hjem naturligvis gjennom Chianti

Sol i Chianti

Fra Fryseren meldes det at det var sol i dag. Jeg kan berolige med at det var det også i Chianti. Godt påkledt eftersom det bare var 12 varmegrader. 300 km i går, 300 i dag.