Saturday, December 04, 2004

Jeg har mistet en bokstav

I går hadde jeg gleden av å signere en (stor) bunke julekort; de andre hadde signert med fornavn så det gjorde jeg også. Plutselig slo det meg at jeg ikke skrev Tage, men Tge. Jeg ble sittende å se forundret på Tge en stund. Når har jeg begynt å skrive Tge? Tge? Hvor er min 'a'? Hva i all verden er det her?

Jeg signerer alltid i bøker jeg kjøper; de representerer altså mer enn dokumentasjon på smak. Vel tilbake på brakken om kvelden finner jeg frem noen fra forrige århundre. Dokumenasjonen er klar: Jeg har hett Tage. Noe har skjedd!

Jeg heter jo Tage, og vi skulle tro at det var et lett navn å skrive. Særlig fordi bokstavene er klart forskjellige (ingen 'mn' eller 'gj'). Efter å ha skrevet 'T' tar man 'a' med en bevegelse mot klokken og opp på toppen av 'g' i en myk sving, ned, og en svupp opp så har med 'e' på plass.
Her har vi navnet hentet fra en bok jeg kjøpte i 1988 (så vidt ferdig med puberteten); jeg kan ikke huske akkurat når den er kjøpt, men vi flyttet til Tromsø det året så utpå høsten en gang, kanskje. Når det gjelder selve boken har jeg tydeligvis lenge vært fasinert av det absurde: Catch 22.


Vi beveger oss videre fremover, helt til 1991. På disse tre årene har smaken endret seg litt (også denne er tatt fra en bok). Men her ser vi noe jeg huske fra midt på 70-tallet: Mine kamerater pleide å påpeke at jeg ikke greide å lukke 'g'en; de pleide å spørre retorisk om jeg het Toye. Jeg hadde vel forstått at å signere er noe annet enn å skrive navnet sitt. Hvilket minner meg om at nå som den oppvoksende slekt ikke lenger skriver (for hånd) har de heller ingen velutviklet signatur. Som om jeg har det selv.... Uansett, boken er Where I'm calling from av Raymond Carver


I julen 1992 hadde jeg erfart at selv om min utdannelse hadde klare mangler hadde den også klare sterke sider. Jeg skrev et brev til SfD (Seksjon for Datafag - nåværende IfI). Jeg ville gi de ansatte fortjent ros for innsatsen de hadde gjort; det har tydeligvis gått nedover for jeg kan ikke huske å ha mottatt noe slikt brev noen gang. Som vi ser så er det økende problemer med 'g'. Særlig, bevegelsen er menst å gå med klokken, stoppe, gå tilbake, før den faller ned under linjen. Det er forfall å spore!


Når man får seg nytt pass, da legger man tydelig velviljen til. Passet har forresten nettopp gått ut, og godt er det. Tilsammen har det tilbragt noen måneder i en lomme i en svett shorts i Thailand. Resultatet er at det ikke lenger er mulig å lese noen av stemplene. Jeg hadde store problemer å slippe gjennom passkontrollen på Stanstead sist gang. Hvorfor i all verden må jeg ha passet med meg når jeg reiser, spør jeg bare! Uansett: En 'g' har det likevel ikke blitt, selv om pennen har har gjennomført den foreskrevne stoppen før fallet. Men vi ser at Toye lever i beste velgående. Ikek bra, ikke bra.


I en bok fra 2000 kan vi se at det er fare på fære (staves det 'fære'?): Den stoppen som skulle vært gjort på 'g' er sneket sammen med den som må til for å gjennomføre fallet under linjen. Man kan ane konturene av det totale forfall. I utgangspunktet var det 'g' som var i faresonen, men her ser vi en overraskende utvikling: Det at 'a' og 'g' smelter sammen gjør at 'a' blir borte eftersom 'g' har en sterkere identitet (fallet under linjen). When we were orphans av Kazuo Ishiguro kjøpt i Stockholm midt i den heteste .com tiden.


Det er ingen tvil: Bunnen nådd. Fra første side av The power of identity av Castells (fra 2004). Min kjære 'a' er fullstendig utradert. Jeg som til og med har 'a' i buemerket mitt. Men altså ikke i signaturen. Jeg hadde, men har ikke! Nå viser jo bokutvalget at smaken har endret seg litt. Derfor kan man kanskje leve med at signaturen også endrer seg. Men signaturen er jo «meg» på en måte, og «jeg» er jo den samme. En annen sak er at latskapen åpenbart er et mer fremtredende personlighetstrekk: Jeg gidder ikke lenger løfte pennen efter å ha tegnet fallet i 'T'; jeg sleper nå pennen opp til venstre for å dra den horisontale streken. Så sent som i 1994 løftet jeg pennen, slik man egentlig skal gjøre.


I går ble jeg harmdirrende anklaget for å ikke vise den ærverdige Høybråten nødvendig respekt bare fordi jeg antydet at en mann som setter sin tolkning av Bibelen over samfunnets interesser (les Bioteknologiutvalgets innstilling!) kanskje har i seg det som trenges for å benytte sterke virkemidler for å sikre at Bibelens bud strengt efterfølges dersom det blir lovfestet. Og her ser vi: Gud har naturligvis visst om dette i lang tid. Straffen er allede utmålt; jeg kan høre rumlingen i det fjerne: «Å ikke vise Høybråten respekt skal koste deg en fjerdedel av navnet ditt. Fra nå av skal du hete Tge». Akk-o-ve.


I visse kretser hersker det en viss tvil om hvorvidt Høybråten faktisk har den dekning hos Gud han både gir inntrykk av, og vi ledes til å tro (for å si det slik). Noen hevder derfor at vi må lete efter andre årsaker. Det jeg nettopp har identifisert er nemlig velkjent, og er identifisert som et syndrom (og derfor noe man kan lide av!): Malmsyndromet. Det ble oppdaget av P. Malm (naturligvis); detaljer her.

Malmsyndromet er egentlig en slags anoreksi. Som med all annen anoreksi presser man seg til å avstå fra noe man liker. Enten for å straffe seg selv (tradisjonell anoreksi) eller for å oppnå noe fyldigere (derav navnet omvendt anoreksi); for detaljer, se hennes "Osams med kroppen"). I mitt tilfelle kan det kjennes som om generell «være oppfylt»-følelse påvirker høyre hånd.
Den omvendet anoreksien er av enkelte også kalt en omvendt svangerskapsforgiftning. Og den samme uvelfølelsen som svangerspaksforgiftning medfører kan også være et resultat av overfylling andre steder. Menene halvparten av befolkningen har jo vanskelig for å ta dette inn i seg, for å si det slik.