Wednesday, May 18, 2005

Carpe Diem!

I Italia har de som i mange andre land et todelt parlament; et underhus og et overhus. Det siste er fylt opp med senatorer. For å sikre stabilitet og forhindre rask maktovertagelse av den typen Mussolini fikk til, er den (god) del av senatorene valgt på livstid. Det at de ikke kan avsettes gjør at selv en (meget) dramatisk endring i folkemeningen ikke uten videre gir dramatiske endringer i lovgivning. Tregheten skal sikre en viss eftertenksomhet. I praksis, derimot, sikrer den at nødvendige endringer ikke kan gjennomføres fordi «gamle menn» blokkerer det hele.

Slik er det med oss mennesker også: Hvordan vi har hatt det brukes som viktigste fixpunkt når vi skal stake ut kursen, heller enn hvordan vi kan få det. Erfaring sitter godt fast, mens forventning lett lar seg rokke. Resultatet er at vi stort sett fortsetter som vi stevner.
Men ikke alltid: Det er åpenbart mulig med raske endringer. Det eneste som kreves er mot. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Leonhardts innspilling av Bachs tolvte kantate (Weinen, Klagen, Sorgen Zagen; skrevet for tredje søndag efter påske (17. april i år)). Det vil si: for resten av livet skal jeg forsøke å knytte denne kantaten til viktigheten av beslutningen i relieff mot den mengden praktiske vanskeligheter som gjør at man ikke greier å skifte kurs selv om man ønsker.

Alea jacta est!