Jordbær

I alle år har jeg gjentatt til det kjedsommelige at "Verdens beste jordbær kommer fra Nord-Norge. De lyse nettene.... Et Cetera." Synd det er en teori som ikke tåler møtet med en annen virkelighet.

For noen år siden sa en venn som bodde i Spania (ikke i Syden, men i Spania) at jordbærne i sesongen var mye bedre enn de som vokser i Nord-Norge. Jeg kan nå i kveld slå fast at jeg ikke vet noe om jordbærne i Spania, men de som Lias venn dyrker i Fauglia er mye bedre enn de som vokser i Kvæfjord.

En flaske Muscato d'Asti løfter det hele ytterligere.

Velkommen

Postkassen i Pontito var med i siste "posting" i bloggen som het Lasarus. Den bloggen dokumenterte hvordan jeg våknet fra å være dypfrossen til å komme tilbake til livet. Akkurat som Lasarus.
Bildet av postkassen viser nemlig også noe annet: Selv om vi ikke kan se solen i andre enden av tunnellen ser vi likevel at det er lys. Bildet får derfor sin første mening nettopp i å vise at selv om situasjonen er ganske mørk (man er alene i vinternatten og bor i en nedslitt rønne i Tromsø mens Hustruen bor i en villa i Toscana) så kan man gjøre de grep som er nødvendig. Selv om man ikke ser solen kan man likevel se lyset.

Bildet viser en postkasse. Men fordi stedet er Pontito, en liten landsby som sakte dør og blir til et museum mens vi ser på, representerer postkassen drømmen om et annet sted og en annen tid. Det er til postkassen vi går når vi skal sende tanker til andre steder. Postkassen er både middelet, og sentrum for håpet. For intet er vel sårere enn å vente på et brev som ikke kommer. Postkassen som meafor for drømmen om et annet sted, og som konkretisering av vår evne og vilje til å få kontakt med fjerne steder og mennesker. For om intet er som å vente på et brev som ikke kommer, så er det lite som kan måle seg med det øyeblikket man står med et brev i hånden som faktisk har kommet fra et annet sted. Et brev er noen annens vilje og evne til å lagge andre ting til side, finne frem papir og en god penn, og bruke tid til å skrive. Vi husker nemlig på at tiden, den er livet. For om tiden ikke er livet, hva skal da livet være?
Uansett - postkassen er bindeleddet mellom meg i mitt nye liv, og de som represterer det gamle. At postkassen heter inbox endrer ikke noe av interesse.

Det tredje er at bildet er tatt her. For meg er ikke Toscana et annet sted. Eller riktigere: Min oppgave er å sørge for at Toscana glir inn under huden på meg slik at det blir her.
Det har jeg mislykkes med før. I et helt år gikk jeg forbi Torre Pendente fire ganger hver dag, seks dager i uken, for å undersøke om det er mulig at Tårnet blir til et tårn. Det blir det ikke. Fremdeles, efter å ha sett det tusenvis av ganger, får jeg lyst til å le høyt når jeg ser det: Verdens nest-mest kjente bygning suger all oppmerksomhet til seg. Så til de grader at det er vanskelig å stå i nærheten å snakke om andre ting. Blikket dras mot Tårnet som om det var en naken kvinne (eller mann, avhengig av preferanser).
Når man ser på bildet av postkassen, da er det lett å se at den er hengt opp der porten til Pontito var for tusen år siden. Men målet med denne bloggen er å dokumentere en (antatt) forvandling av meg selv til å legge merke til en postkasse, ikke dens tusen år gamle omgivelser. Eller med andre ord: En alminneliggjøring av Toscana.
Toscana er her. Ikke der. Bueganger er like vanlig her som bakketopper og husbankhus er der. Slik er det med den saken.

Jeg skal forsøke å formidle det jeg oppdager opptar meg, og bloggen er mediet jeg skal bruke for bevare det jeg håper blir en forvanling.