Hvorfor er det slutt?

Efter litt leting fant jeg begynnelsen på slutten. Onsdag 18. mai 2005 skrev jeg følgende her:

I Italia har de som i mange andre land et todelt parlament; et underhus og et overhus. Det siste er fylt opp med senatorer. For å sikre stabilitet og forhindre rask maktovertagelse av den typen Mussolini fikk til, er den (god) del av senatorene valgt på livstid. Det at de ikke kan avsettes gjør at selv en (meget) dramatisk endring i folkemeningen ikke uten videre gir dramatiske endringer i lovgivning. Tregheten skal sikre en viss eftertenksomhet. I praksis, derimot, sikrer den at nødvendige endringer ikke kan gjennomføres fordi «gamle menn» blokkerer det hele.

Slik er det med oss mennesker også: Hvordan vi har hatt det brukes som viktigste fixpunkt når vi skal stake ut kursen, heller enn hvordan vi kan få det. Erfaring sitter godt fast, mens forventning lett lar seg rokke. Resultatet er at vi stort sett fortsetter som vi stevner.
Men ikke alltid: Det er åpenbart mulig med raske endringer. Det eneste som kreves er mot. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Leonhardts innspilling av Bachs tolvte kantate (Weinen, Klagen, Sorgen Zagen; skrevet for tredje søndag efter påske (17. april i år)). Det vil si: for resten av livet skal jeg forsøke å knytte denne kantaten til viktigheten av beslutningen i relieff mot den mengden praktiske vanskeligheter som gjør at man ikke greier å skifte kurs selv om man ønsker.

Alea jacta est!

Dagen før var ikke en god dag; jeg blogget her:

Å reise på 17. mai er mer dritt enn andre reiser. Saken er at mens andre går i bunad står man der på bussholdeplassen i komfortable men noget uelegante reiseklær. Mens barna klamrer seg til en is holder man fast på ryggsekken. En i sannhet patetisk figur.

Men jeg husker godt natten 18. mai da jeg bestemte meg for at nå er det slutt.

Men det tok tid å virkelig slutte i det ene livet, og begynne det nye. Ett år senere skriver jeg (blant annet) dette her:

Da jeg kom fra Italia i 2003 var planen at jeg skulle vikle meg ut av ting og tang. Isteden har jeg viklet meg stadig lengere inn; jeg er trolig ikke typen til å vikle meg ut. Derfor må jeg endre rammevilkårene: Nå skal jeg bo hjemme, og alt det jeg er viklet inn i som ikke lar seg kombinere med det enkle faktum at jeg vil bo hjemme som alle andre, det må jeg avvikle. Utfordringen blir å finne de tingene som lar seg drive videre; her må jeg være kreativ. På den andre siden: Om jeg utsetter det ett år til, blir det bedre da? Kommer jeg til å ha færre greier på gang? Neppe! Jeg kan like godt gjøre det nå som å utsette det. For jeg er veldig, veldig sliten, og kjenner at jeg nærmer meg hva jeg kan greie; jeg vet så inderlig godt hvor dette kan ende! Bedre da å avslutte på en skikkelig måte, selv om det skjer litt brått.

Det tok altså et helt år å formulere det så klart. Et langt og tungt år for meg.

For å illustrere det nye livet har jeg tatt med en postkasse i Pontito, og bevis på at jeg har kjørt ganske mye på min BMW R1150GS. Postkassen skal illustrere kontrastene mellom det nye og det gamle, og viktigheten av å alltid se at det går en vei videre selv om det ikke er mulig å se slutten av tunnellen akkurat i øyeblikket. Det er sol der fremme.
Jeg kjører vanligvis ikke så fort, så å kjøre én kilometer tar vel ett minutt eller deromkring. Det betyr at 100.000 km representerer 70 dager, eller drøye to måneder. Det er surt å tenke på hvor mye glede det er mulig å få ut av to måneder, sett i kontrast til at jeg brukte ett år på å konkretisere tankene om livet.Men så var det det med å være viklet inn, da. Men alt har en ende, også de mest langdryge doktorgradsprosjekter. Bildet er tatt i en tilstand av meget stor tilfredshet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive den lettelsen jeg følte i de timene som det tok.

Så det har vært slutt lenge. Men det har tatt veldig for lang tid å formulere og konkretisere at det faktisk er slutt.
Hva er det som er slutt? Overgangen fra ett liv til et annet.

Slik er det med den saken: Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Takk for oppmerksomheten.

Stille?

Det er rimelig å spørre hvorfor det ikke skjer noe i denne bloggen. Svaret er helt enkelt at det ikke skjer noen endringer i livet mitt. Og da har jeg ingenting å rapportere om.
Slik er det med den saken.

Farlig, farlig

Eftersom 0.0005% av norges befolkning (et lite antall!), de fleste beruset (!), får skader hver nyttårsaften som en følge av fyrverkeri vil det fra og med neste år være forbudt med fyrverkeri i Norge, om vi skal tro Aftenposten. Og det gjør vi gjerne. Justitsministeren gjør det fordi han vil "ta nyttårsfeiringa tilbake". Hvem han skal ta den fra er uklart, men det blir vel fra folk som liker å ta ansvar for seg selv.
Som vanlig er i Norge forbyr man ting man ikke liker. Good luck to you!

Jobb

Av alle jobbene man kan ha tror jeg den som inkluderer å besøke marmorbruddene i Alpi Apuane på motorsykkel må komme langt opp på listen. Jeg har den jobben!

Sol

Alt tar slutt. Også det dårlig været som har plaget oss i hele dag. Jeg ble vekket klokken fem i morges (natt?) av at vinden herjet med slåene, og det styrtregnet. Så regnet det igjen rett før lunch. Men nå, efter en ganske god spaghetti con vongole efterfulgt av bittelittegrann pecorino, og mens solen bryter gjennom skydekket, nå ser fremtiden mindre mørk ut. Men snart skal jeg ut på reise.

Vinterarbeid

Som kjent er Ingmar Bergman død. Det gjør at jeg igjen reflekterer over filmen som medium; jeg misliker sterkt kino som arena men liker film. Uansett, jeg tror gjerne jeg kan bruke mange vintertimer på å se Bergman. Om ikke annet så fordi filmene hans kan sees mer enn én gang. Eftersom jeg ikke behøver å forberede meg til vinteren med å hugge ved kan jeg kanskje gjøre det ved å hamstre filmer.

Historie

For some reason that I can not explain, I am drawn towards the old, antiquity, via Aurelia rather than Autostrade della Sole, and so on. But I am not alone: Mr. Thayer has a site with several thousand pages (hand edited HTML!) dealing with old "things". He writes:

I wonder what Professor Diller would say today, where the "tendency in some quarters" has expanded considerably: many people (and far more than in 1935, too) regard the works of antiquity not even so much as monuments of ignorance, but rather - the thought of whether something might be true or not apparently never crossing their horizon of concerns - as curiously quaint but inconsequential stuff; that comes in handy, however, for dressing up their speech or their writing. Thus theaters become amphitheaters because the word sounds neat, and an axiom of Vitruvius' cribbed from some tertiary source who got it from a 17c translation is used for its "quaintness", and after all none of this matters: in a world where the most serious news of our age is boiled down to entertainment, why should anything else be different?

I need a structured approach to learn about the vast number of old things that occupy every hilltop and every town that currently frames my life.
In particular, I need to understand if I should approach this task in space or time. That is, via Francigena and via Aurelia are both within a few kilometers from Origo but in time they are about 1.500 years apart. Should they be approached separately or together?

Universitet

Jeg vet ikke riktig hva Arktisk Biologi er mest kjent for ute i verden. Men de er sikkert vel ansett. På den tilsvarende avdeligen ved Universitetet i Firenze driver de trolig mindre med reinsdyr og moskus, og mer med lokale arter. Druer, for eksempel. I høyre billedkant ser vi et fat med salsicce. Bildet viser ellers en halvspist Bistecca Fiorentina og en flaske Chianti Classico produsert av institutt for landbruksfag ved Universitetet i Firenze. Det var vanskelig å avgjøre hva som var best: Pølsene, kjøttet eller vinen. Men var kombinasjonen uslåelig!

Publisering

Selv om Frida kanskje ikke er interessert og det derfor ikke er noe å hente i mitt gamle liv, og det er rykter om at (ex)prosjektet vårt endelig skal få den anerkjennelse det fortjener gjennom en mer presisjetung publikasjon, får jeg nøye meg med det lille som er verdt å vite om marmorfjell. Hadde Hustruen kunne vært med ville det ha vært en bra tur, nå ble den bare middels.

Link

MUGLY

Kunne jeg for noen år siden ha kjøpt "a car as MUGLY as this one"? Trolig. Og ikke bare det, hadde årsmodellene rundt 1983 vært å få tak i med ti seter hadde jeg helt sikkert kjøpt en isteden for den Mercedes Benz 300GD vi endte opp med. Livet går i bølger - heldigvis. Nå virker den MUGLY.
Men den er sikkert praktisk. Like praktisk som røde eller lyseblå gor-texjakker og beksemstøvler. Og ryggsekk enda man ikke er på tur.

Nyheter

I selveste Aftenposten meldes det at noen har drukket en øl på bakrommet i en Rema-butikk i Vesterålen efter stengetid. I tilfelle noen skulle være i tvil om alvoret:

Dersom det er blitt drukket øl inne i butikken er det et klart lovbrudd, fastslår Evy Rita Holmen i forvaltningsenheten i Vestvågøy overfor Trønder-Avisa.

Jeg synes det er på tide at Norge bruker mer ressurser på å få bukt med denne lovløsheten, og at forvaltningsenheten (!) i forvaltningen i Vestvågsøy Kommune gjør sin plikt. Videre er det bra at Aftenposten holder sine lesere orientert om nyheter som betyr noe.

Link

Alternativ fremtid

For å betale regningene kan man enten duknakket følge instruksene fra NOKUT (husk: "E betyr 'egentlig stryk' for F har vi Faen ikke råd til"), eller man kan bli MC-doktor. jeg har lovet en serie med artikler fremover. Søndag skal jeg på research i marmorbruddene i Massa og Carrara. Kanskje blir det en helt mikroskopisk lunch på Villa Verde.

Link

Resten av livet

Slik ser resten av livet ut; det heter Allopurinol.

Djupedal

Jeg sier i Morgenbladet at "to av tre" for for mange. Barnehageonkel Djupedal sier at nå er det tre av fire, og utviklingen fortsetter i riktig retning.
Men poenget er at når tre av fire tildeles doktorgrad, da er det umulig å ikke senke nivået. Jeg vet til og med om et sted hvor kvaliteten er så lav at det er mulig å levere utskrift av en webside som en del av en doktorgrad. Jeg trodde bunnen var nådd da følgende ble funnet doktorabelt

By imitating human activities, we will build the agents to be intelligent enough to take over most of the secretarial work from their employers.

og resultatet ble Vinmonopolets vareutvalg kodet i Prolog, men så feil kan man altså ta.

Vinterarbeid

Jeg vil tro det alltid vil være slik at hva man gjør på fritiden reflekterer hva man er, mer enn hva man tilfeldigvis gjør på jobben. Det er klart at noen bare er professor (enten det nå er basert på evne eller vilje), men for de fleste av oss er nok fritiden mer talende. For meg er det ganske talende når det viser seg at fritiden brukes foran en TV (selv om det pakkes inn som "foran Dagsrevyen", og "foran Først og Sist", og "foran Discovery" - shame shit, new wrapping).
Jeg som ikke engang har TV, brukte eftermiddagen i går til først å plukke appelsiner; solen skinte fra skyfri himmel og jeg gikk i t-shirt. Derefter kokte jeg syltetøy; enhver kan se vi snakker om blodappelsiner. Passer meg godt; kanskje er det slik at å plukke appelsiner og arbeide i hagen egentlig er mer meg enn å forklare hvorfor PKI er en dårlig idé. Ikke det at jeg har noe i mot å forklare hvorfor PKI er en dårlig idé (nettopp fordi det er en så dårlig idé), men å pluke appelsiner i februar ligger nå mitt hjerte nærmere. Andre, som vi kan se nedenfor, brukte eftermiddagen til å leke seg i sneen. Som vanlig er poenget: Er det mulig å ha et godt liv i Tromsø for én som føler at å plukke appelsiner i februar er viktig? Hver sin smak, sier jeg bare. Ellers har jeg funnet ut at av samme grunn skal jeg kutte ned ett av mine to fikentrær, ett plomme-, ett eple- og ett pæretre. Jeg tror nemlig at å plukke aprikoser, fersken og mandariner passer meg bedre.Bildet er tatt i Tromsø i går, av Svein Are.

---

To kommentarer har kommet inn. Det ene er at

det ikke lenger heter blodappelsiner i Norge. Fruktprodusentene har funnet ut at nordmenn er blitt for fremmedgjorte i forhold til landbruket, slik at blod er blitt for ekkelt. Så nå heter det Røde appelsiner.

Det andre er at jeg som elsker Niel Postman burde kjenne min Letterman

Everyone has a purpose in life. Perhaps yours is watching television.

Solnedgang

Av og til er de enkle tingene for vakre til ikke å forevige. Selv om bildet avslører at nest-nederste hylle ikke er rett montert, så er lyset fra solnedgangen på en bokhylle i en villa i Toscana uimotståelig. Bildet er tatt fra min lesestol ved det andre vinduet. Hyllen er nå slik den skal være.

Søndagstur

I mitt Nye Liv, er det da mulig for meg å være i Montemagno første søndagen i februar, når solen stråler og det er 10 grader, og jeg kan høre min BMW roper på meg med sin forlokkende stemme og velfylt bensintank? Hvor mye vekt greier en mann som meg da å legge på det triste faktum av Hustruen over alle Hustruer har vondt i et kne og absolutt ikke kan være med på tur? Hvorom allting nå er, klokken ti pisket jeg Rochinante avgårde og vi suste raskt up på Fi-Pi-Li og derfra ut på E-80 (Autostrada Azzurra (A12 oss venner i mellom og E-80 blandt turister) - forresten interessant: Hvor få veier skal man ha før lokalbefolkningen kaller en vei for "E6"?). Langs kysten oppover til La Spezia og derfra inn i landet til Aulla; den grønne transportetappen må jeg bare finne meg i for dagens tur er den blå og gule fra Aulla gjennom Garfagnana sørover til Lucca. Uten GPS på ukjente veier blir det lett noen kilometer ekstra (rød sving nordover). Bildet av hesten er tatt da jeg hadde kjørt meg bort; når jeg først stopper for å se på kartet kan jeg jo ta bilder i samme slengen. Bildet er tatt sørover og fjellene er de som tårner over Massa og Carrara.
Når jeg er i Garfagnana er det bare ett sted å spise lunch: Villa Verde. På vei opp dit fikk jeg øye på San Pellegrino in Alpe. Som det skulle fremgå av bildet er årstiden en svært gode grunn til ikke å dra dit på motorsykkel; må forsøke å lære: forrige helg var det skikkelig med sne på 1.000 moh så da er det rimelig å forvente sne også på 1.600 moh. Ikke til San Pelegrino in Alpe, altså. Men vil Villa Verde!
Som vanlig lot jeg verten bestemme. Litt pølesr til antipasti, og litt brød med noe hjemmelagede greier som var utmerket. Ravioli fatta a casa ragu og derefter zampone e faggioli. Valnøttkake og kaffe: 20 euro inklusive fem postkort!En viktig grunn til at vi har falt for Villa Verde er at da vi var her første gangen i 1996 fikk vi en Gorgonzola som satte alle andre oster vi hadde spist i skyggen, og noen tomater som hadde så mye smak at vi assosierte dem med epler heller enn vann; tomatene hadde verten dyrket i haven. Stedet ligger sydvendt og lunt, og selv om det er på 650 moh er det forbausende frodig. I et hjørne utenfor inngangen, i le bak en hekk og med solen strålende over meg fant jeg disse små blomstene. Kan man be om mer i februar?

Men det er triste nyheter: Verten inviterte meg og min familien til porchetta søndag 25. februar. Men jeg har vært dum nok til å love å komme til Nederland akkurat da. Og ikke nok med det, isteden for å være på Villa Verde til diger pranzo på søndag 25. februar skal jeg sitte på et trist fly. Er det mulig å konstruere et større gap? Og om det nederlanske kjøkken er det bare å si at det er indonesisk. Argh!

Hvordan alt nå er, om Borte er bra så er likevel Hjemme best; bildet nedenfor viser Montemagno tatt fra sletten. Selv om jeg hadde vært borte hele dagen, og Hustruen ventet på meg hjemme, til tros for alt dette greide jeg å stoppe for å vise hvor flott Montemagno er der den bader i kveldsolen. 264 km.

Muskler

På det svært uklare bildet, tatt fra baderomsvinduet med for svak blitz og for dårlig autofokus, fremgår det likevel klart at noen har gjort en ikke ubetydelig innsats med hammer og meisel samt hakke og spade for å fjerne tre kubikkmeter med masse (arbeidet påbegynt her, slik at det er mulig å parkere en herlig BMW R1150GS ved siden av en ikke like spennende Suzuki Wagon samtidig som det er plass til å gå mellom dem uten å være tynnere enn man nå engang er (og har blitt). Som det også er mulgi å se er porten like smal som den var; neste uke (eller uken derefter - noen som har det travelt?) starter arbeidene med å vie den ut med formidable 15 cm.
I dag har været vært fantastisk, men jeg har ikke kjørt mer enn 80 km rundt omkring på vei mellom andre oppgaver. I særdeleshet: Jeg har sett på to Honda Transalp 600. Vi har bestemt oss for å kjøpe dem begge (modulo administrative problemer, naturligvis). Det ene er en -98 og det andre en 2004. Meningen med å ha én ny og én eldre er å kunne differensiere på pris. Men kommunen har kommet opp med (presist: Laget for anledningen!) et syv-siders skjema de vil jeg skal fylle ut. Så, som sagt, modulo administrative problemer.

Motivasjon

Det er litt mindre vanskelig å motivere seg til å lese obligatoriske oppgaver når man kan trøste seg med et (for stort) stykke pecorino pepato, støttet av litt pære og et glass Chianti Riserva fra 2001 laget av Fattoria Montereggi. Jeg er en enkel sjel, og mer skal det ikke til så blir jeg straks på bedre humør. Og: I morgen kommer Hustruen hjem!

I en avis fant jeg følgende:

At the beginning of last winter we sat with a friend from Italy and her partner from London in a restaurant. The beauteous Manuela was depressed by her perpetually blonde hair, was tired of her professional trips all over the world, missed her home, San Remo, her mother, her sister and noisy lunches with lots of children and pasta and antipasti. She draped her good woolen coat over the chair, drank champagne and sighed. But then the waitress arrived at the table with a plate of artichokes "for openers," as restaurant critics say. Manuela's eyes filled with tears and she said in her warm voice, that always sounds to me like the beginning of a song from the San Remo festival, "Ho Madonna, carciofi." And suddenly, as though pricked by a magic thorn, Manuela was restored to an Italian state of mind, tipsy and heartwarming, which becomes her so well.

Da passer det sikkert å nevne at jeg selv spiste en herlig artisjokk til middag i kveld. Som sagt, enkle gleder til denne mannen.

Kongen (no less!)

Selv Kongen er opptatt av Det gode liv. Det ikke ut til at å kjøre motorsykkel i Toscana var med i hans beskrivelse, og jeg vet ikke om jeg deler synet på at A4-livet er Det gode liv. Men, fokus på saken er det viktigste.
Alle (det vil si eventuelle) lesere ønskes til lykke med det nye året! Håper du får et like bra år i 2007 som jeg hadde i 2006: du har noe å glede deg til!

God morgen Norge

Fra Norge meldes det at TV2 har annonsert at vi kommer til God morgen Norge fredag 5. januar (det blir kommende fredag); har du ikke lest bruksanvisningen på DVD-opptakeren din er dette et godt tidspunkt å gjøre det. Vi er invitert til studio for å snakke om å realisere sine drømmer. I tillegg skal jeg lage mat sammen med Wenche.
Jeg skal si at jeg tror ikke det handler om å velge hva man vil, men å velge hva man vil gi avkall på; det går ikke å beholde den faste jobben, huset, bilen, hyttene på fjellet og ved sjøen, og samtidig realisere drømmene sine (medmindre drømmene handler om å samle på frimerker eller noe tilsvarende). Andre forslag til kloke ord motas med takk; mens jeg tenker drikker jeg en Affingem som er tilgjengelig her nede som en følge av satsingen på øl.
Bildet er tatt forrige gang vi ble intervjuet av TV2.

Jul

Det går mot jul også her i utlandet. Ikke så heftig som vi er vant til fra Norge, og ikke starter butikkene med julenisser i november, ikke er det sne, ikke er det mørkt, og i det hele tatt. Vi har handlet inn og som det skulle fremgå av det ene bildet så er vi forberedt; vi kan dekke behov fra å servere Campari som aperitivo, alternativt prosecco, lett hvit til antipasti, lett rød til pasta, heftigere hvit til fisken, direkte knallsterk rød til Fiorentina, før vi runder av med litt spumante og passito. Derefter litt øl fra Belgia mens musikken spiller og det brenner villig i ovnen.
Men selv det som er lett har sin vekt: Dagens tall er 107,95. Og det til tross for en uvanlig diger middag hos Maria i går. Men det går altså fremover (som betyr nedover); det andre bildet viser at man kan være lykkelig selv om man slankes med salat. En helt annen sak er at trappen er ferdig - bilder i morgen!

Men hvor skal jeg dra på min tradisjonelle romjultur? Vanligvis har jeg fått lov til å ta én dag i romjulen og kjøre sykkel; denne gangen har jeg lyst til å følge linken nedenfor.

Link

Oppover

Det går jo opp og ned her i livet; akkurat nå går det meste opp. Vekten primært (middagsgjester i går), men også trappene. Efter (minst) 30 år uten skikkelig vedlikehold trenger haven litt mer en klipping av gresset. Her er det trappen opp til den øverste terrassen som repareres; det må ha vært mange år siden muren gled ut for røttene jeg grov frem var flere cm tykke. Det vil nå vise seg om jeg greier å lage en pen mur; jeg kan love det ikke er lett!
Fine greier, men hva skal du leve av? er et godt spørsmål. Her er annonsen vi hadde i MC Avisa i forrige nummer; vi kjører den i hvert nummer frem til sommeren.Vi får bare håpe det er mange som ønsker å kjøre motorsykkel i Toscana. Dersom jeg skal bruke meg selv om målestokk er jo kombinasjonen av MC og Toscana intet mindre enn perfekt.
Bortsett, naturligvis, fra når det blir klart at her er det EU-kontroll også på motorsykler; mandag morgen begynner kampen mot byråkratiet for å få tilbake vognkortet. Jeg gruer.
Fra lengere opp i maktpyramiden fortelles det vi blir 11 rundt bordet i år; vi har planlagt en ti-retters julelunch. Opp?

Kontor

Selv om mitt nye liv i større grad skal inneholde skog og mark (les: veiene i Toscana på en motorsykkel) begynner jeg å komme meg i orden på kontoret mitt. Ett skrivebord, ett arbeidsbord og ett terminalbord. Samt plass til å bevege seg omkring - utsikten er ut mot Middelhavet. Flisene er lagt i et mønster designet av Ben Jonsen.

Blekk

Når jeg skriver tenker jeg ofte på at jeg skulle hatt mitt eget blekk; burde det ikke være en integret del av å finne seg selv og også finne den nyansen i blekk som passer? Men hvordan lager man blekk (når man vet at det sorte stoffet i blekkspruter ikke er blekk)?

Oppsigelse

Så er mitt engasjement i Bodø forbi. Synd for familiens samlede inntekter, men godt for meg; det spørs det om jeg noen sinne kommer dit igjen (heller ikke de andre stedene jeg har besøkt som en del av mitt farvel med Nord-Norge har jeg ingen planer for).
En annen sak er at nå vil jeg få se hvor viktige turene mine dit egentlig var. Saken er at kostnadene har ikke vært godt fordelt; nå som den som har tjent på mine reiser selv skal betale med sitt privatliv for samtalene (heller enn at han tjener og jeg reiser) så får vi se hvor mye reising det blir. Dersom det blir mindre enn (la oss si) seks til åtte ganger i året, da vet jeg at jeg har reist unødig mye. Nå som jeg plutselig ser klart hvordan tingene henger sammen kan jeg ikke forstå at jeg har vært villig til en slik fordeling av inntekter og utgifter. Og dette har, som vanlig, ingenting med penger å gjøre; det er mange ting som har verdi selv om det ikke har noen pris. Fastpris er noe annet.
Som trøst på en slik trist dag---Hustruen er fremdeles i Norge---får jeg heller vise frem to bilder fra haven som jeg tok nå i formiddag. Det har vært to dager med dundrende torden, fresende lyn og regn slik man bare ser det på film. Men nå skinner solen og blomstene kommer til sin rett. AT utsiktsbildet er uskarpt får være en indikasjon på at jeg trenger nytt kamera.

Til noe helt annet: SiToscana vokser, skal starte med utleie av motorsykler i Toscana og virdereutvikle formidling av eiendom, og får stadig mer kompliserte kunder, og stadig fler kunder. Vi trenger rett og slett Exchange. En "Small Business Server" koster bare 5 KNOK, men hvordan i all verden skal jeg, som er en novise, greie å drive noe slikt? Hva med følgende: Gratis kosdt og losji til den som vil ta en uke eller to i Toscana for å lære meg det som trenges. Naturligvis basert på en TaSK-Toscansk definisjon av kost!

Hjemme alene

Jeg har en venn som i en (for lang) tid måtte leve alene; av ham lærte jeg at Om hun forlater meg, da skal jeg slanke meg ti kilo og begynne på danseskole. Nå traff han en ny i skogen isteden; kanskje like greit. Jeg for min del forsøker jo å hindre at jeg må slanke meg ved å bli en annen; Hustruen har jo med stort hell demonstrert hvor fasinert (minst én) man(n) blir av endring og forvandling. La oss håpe endringen fra Professor (In Spe) til utleier av motorsykler og barista gjør like stort inntrykk på henne som forvandligen fra fotformsko og rullings med lilla skjerf og Lada, via drakt og lakkerte negler med nær hundre millioner i omsetning og ferier i Thailand, til selvdreven næringsutvikler i Italia har gjort på meg.
Selv om jeg ikke er forlatt, i det minste ikke rent teknisk sett, føler jeg meg forlatt her jeg har min aller første alenehjemmefest. Med innsats skulle jeg sikkert ha greid å fylle alle disse store rommene med rot og greier, men akkurat nå føler jeg meg som Frederikke i "Den Lukkede Bok": Man kveles av tomheten. Pancetta'en vi fikk av min bror er enda ikke helt oppspist og jeg fikk meg enda en herlig carbonara; mozzarella og mørkerøde tomater sammen med olje fra Montemagno fungerer fint; men kveldens eksperiment (husk: Jeg trøstespiser!) er artisjokkene Fru Ciabatti overtalte meg til å kjøpe. Kokt i lettsaltet vann sammen med saften fra to sitroner, og servert med årets olje. Et lite øyeblikk, men heller ikke lenger, glemte jeg å tenke på Hustruen. For de som nøler: Det er nå det er sesong!

Hjemme

Efter en dusj, en campari bitter, ferskt brød med salami, noen oliven, litt penne med erter og tunfisk, et lite stykke peccorino pepato, et glass rødvin, vann fra kilden, fyr i ovnen, en bunke aviser og et glass limoncello - da er det godt å være hjemme igjen. Få ting er vel tristere enn Downtown Oslo i pissregn mmidt i november; heldigvis ble jeg reddet og fikk spise boller i Sognsvannsveien. Men før jeg ble reddet måtte jeg rett og slett trøste meg så jeg kjøpte en bok. Forresten, kanskje er det ikke så trist med regn i Oslo som å komme hit og oppdage at Hustruen ikke er her!

Mine notater viser at jeg har reist 130.000 km siden forrige sommer; ikke mindre enn 12.000 av dem i bil. Det er for mye og det kan ikke forsette slik; jeg sliter meg helt ut. Jeg må ta meg sammen og ta de grep som er nødvendig; koste hva det koste vil.