Unrest

A picture of Capa della Famiglia having a Campari and looking at the map, at jazz-bar in Roma will have to do as a starting point for two weeks of commotion. My New Life, as opposed to my old one), was supposed to be free of these frantic periods with travel, appointments, obligations and stress. But, alas!, here we are, looking forward to dinner. The thing is, when our neighbor heard we were going to Roma, he cried out that if we went to Roma but failed to have dinner with his good friend Francesco, he, as our friend, would surely die. He grabbed a piece of paper and wrote that we were not only his friends, but (almost) his closest family and nothing would ever separate us, and that Francesco now had only one mission in life: Make us happy. We were a little skeptic to find the trattoria just a block from the Ministry of Finance (that is, not so far from Termini, and with a tourist-density above average for Roma). But Francesco did his job, made it clear that Stefano is best carpenter in the whole world, and served us loads of sea food.
Due to some luck, almost all of this year's travel could be done in one swoop: Montemagno - Roma - FCO - OSL - TOS - Disputas - OSL - Birthday party - STN - PSA - Montemagno - Roma - Montemagno. While I have been approaching Roma for quite some time, at the meta level. The problem is simply: How can one approach Roma? But now the time was right, and off we went. I've decided to go there a few times to to get an overview. Then, later, try to focus later. As we shall see, being cautious is indeed necessary.<We started with a visit to Santa Maria Maggiore. I walked around for a while, but I was unable to take any pictures. Even though I wasn't diagnosed withStendhal's Syndrome I couldn't find anywhere to aim my camera without regretting I didn't aim it somewhere else. In the end I gave up, left and settled for the smaller Basilica Santa Prassede nearby. At least I managed to take a photograph. The official ones are better, so I failed to capture "my" impression. I gave up on that one also. This was not going very well.We decided instead to visit The most crowded, deserted place on Earth, Forum Romanum. Walking slowly down via Cavour, we found it blocked by a demonstration (general strike in Roma today), and ventured into some small side streets. There we found M. Bonamici in his shop, restoring the frame of a painting. He had covered the frame with thin sheets of silver, and now he was making it shiny with what looked like a pen with a bony tip. He told us that he had inherited the tools from his father, but that none of his four children wanted to inherit them from him. As we were talking to him I realized that speaking some Italian might save the day. Buon giorno anche a lei, and we stroll on. We do not visit San Pietro in Vincolo as Moses might be too much. Instead we noticed something odd looking down a narrow street. It took a few seconds to realize what we saw; click on the narrom picture to the left to see what we saw.
At this point I must tell you that when Marine came to Nesodden (outside Oslo) for the first time, and saw a real tree (as opposed to trees in the Tromsø-scale of things) she said It looks like a tree, but it is so large. I looked at the Colloseum and said... yes, you get the idea.Again, it is worthwhile to be prepared, so we took lunch before descending. If you look at the picture of the street, on the left hand, yous ee part of a red table. Behind it there is a small trattoria. Of of the type that we like. With pictures of grand children on the walls. The menu was not in German and ragu was not denoted as Bolognese. What more can I ask? We're in Roma, after all.
Then I tried to take a picture of it, and failed. Not (only) because it is so beautiful, but because it is so huge. My 27mm wide angle (in 35mm parlance) didn't stand a chance against this colossal monster. I snapped one by Sissel instead; she is always there to make things less hard. Which reminds me that she and Karine just bought me a sing I can hang on the door to my office. It reads:

The opinions voiced by the man in this house is not necessarily those of the management.

Let me not dwell on this issue but instead get back to my story. We took a bus to Pantheon where I failed to capture anything of interest (but there is hope, read on!). We crossed via Corso and lingered for a while at the bottom of the Spanish Stairs. Again, no picture; I find some comfort in lunch. Again we are lucky, and find a small place that isn't too bad. It is actually quite good. And the waiter even noticed that Sissel didn't add oil on her salad.
- How can you disappoint me like this; there is oil in the world as good as the one from Lazio!
- I'm trying to keep my weight
- It's the salt that is the problem, not the oil. No-one has ever put on any weight by using a little oil on the salad! Stay away from that salt!
The ravioli con burro e salvie was exellent, even though he admitted without hesitation that fatta a mano was more correct that fatta a casa. I liked him! Then there was time for a pennicalla and we took the Metro back to Vittori Emanuele, and the hotel (which was a bed and breakfast).
The sun settles early at this time of the year, and Santa Maria Maggiore was stunning also after dark. But with a three-pod I might be able to capture what I saw. We'll return later to give it a try (after having bught a three-pod, that is). But then it was time for dinner. GISK and Anne Marie had found a small place we liked. The food was good, the wine was good, the gorgonzola was good, so we had a good time.
All in all, the first visit went well.

Next morning I flew FCO - OSL - TOS, and checked into Stuertveien Hotel. For dinner they served lutefisk, and my opinion is unaltered: Nice if you are used to it, but only once per year, please. Monday was Simone's. I offer you two pictures to get an idea.Readers residing in the New Colonies can rest assured that Simone appreciated the opportunity to visit a venue of the Fine Arts when he leaves the mess behind and relocates to the South. Done with that I flew TOS - OSL to take part in a family even, and then OSL - STN, where I spent the night. But before that I went to The George where I had Abbot ale. Although I prefer the Continental-style lager, drinking beer in a pub far out in the English countryside is nice. The food was good too. Next day: STN - PSA, and Home! I hate to travel.
Time to turn my attention to the things nearer to my hart. My BMW R1150GS makes a squeaking noise when I start it (not good at all!). I pull it apart, fix it, and feel good. Then I am asked how I did it, so I document it. If you ever need to deal with a squeaking starter on a BMW Oilhead, look no further, but grab a copy here.Just finished with the starter, and SAM arrives. We both enjoy good food and good wine; here he is shown together with a glass of ten years old Brunello which blended very, very well with Bistecca Fiorentina. The problem with Brunello is that it only goes well with things that I shouldn't eat: Red meat, gorgonzola and other heavy stuff. During one of these evenings we planned the Annual SiToscana Wine and Food fastival that takes place the week before Easter every year; stay tuned for more details.After a few days of lazy relaxing in Montemagno we popped down to Roma again. SAM hadn't been there, and I was ready to try again to snap a few photos. This time I managed to get Colloseum and the fountain at Trevi. Not bad for being me, and I felt much better. Eating well didn't hurt, either. The first day's success gave me courage to try to tackle to more of the all-time high: Santa Maria Maggiore and Pantheon. The first failed, again. I have no idea of how to capture anything interesting at all. I also failed at the Spanish Stairs (again).
As these things are so very large, the only way to get it all to to hire a helicopter; boring woudl be the title of such a picture. The challenge is to find an angle that captures a small but essential part. A detail that all will recognize, a detail that carries with it the experience all visitors share. As an example I offer a picture of Piazza Nationale at night. My image of the piazza is such that I believe that if you have ever been there you will remember two things: The buildings and the traffic. If I am right you'll feel at home with this one:Of course, you might also have noticed this statue on/in the wall of basilica Santa Maria degli Angeli e dei Martiri. As we know, the wall is Roman while the Church itself was designed by Michelangelo Buonarroti. Ah, how nice! I look forward to try to get an impression on "film" from the inside (although I will most certainly fail as the church is more than 90 meters long).
Next day we had our breakfast at Piazza del Popolo (and I failed to get a picture of Santa Maria del Popolo), we visited Ara Pacis, did not visit Augustus' Mausoleum, but we did indeed visit Pantheon. And this time I managed to find a way to remember it.

Norske

Uansett hvor italienske vi måtte mene at vi er, vi er tross alt fra Norge. Så det skjærer i hjertet når det har kommet forurensning i tanken hvor vi hadde 50 liter Chianti. Vi tappet den i bøtter og tømte den i vasken.
Slik går nå dagan.

Universitet

Jeg vet ikke riktig hva Arktisk Biologi er mest kjent for ute i verden. Men de er sikkert vel ansett. På den tilsvarende avdeligen ved Universitetet i Firenze driver de trolig mindre med reinsdyr og moskus, og mer med lokale arter. Druer, for eksempel. I høyre billedkant ser vi et fat med salsicce. Bildet viser ellers en halvspist Bistecca Fiorentina og en flaske Chianti Classico produsert av institutt for landbruksfag ved Universitetet i Firenze. Det var vanskelig å avgjøre hva som var best: Pølsene, kjøttet eller vinen. Men var kombinasjonen uslåelig!

Salatsentrifuge

Jeg liker salatsentrifugen bedre enn før, efter at jeg oppdaget at beste måten å få tak i resten av det som skal bli limoncello er å sentrifugere det ut. Bildet viser ellers halvannen liter gul væske, som er det man får av én kilo "gult" fra ca 50 sitroner som har ligget på glass i to måneder sammen med én liter 95% sprit. Sitronduften er intens. Nå skal den stå i noen måneder. Resultatet er at den klarner. Bildet vil venstre (klikk for en større versjon) viser ti liter halvferdig limoncello. I forgrunnen halvlitersflasker med halvferdig limoncello som har stått ti minutter, to måneder, fire måneder og seks måneder; Magasinet er plassert bak flaskene for å illustrere poenget. Kan det tenkes noen bedre måte å møte høstmørket på enn med 12 liter hjemmelaget limoncello i matboden?

Vin

Noen vinflasker har utstyrt etiketten med en url (les: link) slik at du kan surfe for å lese mer om produsenten. Noen viner er så tidløse at de isteden har følgende på etiketten:

Questo vino nasce in una terra che il Signore volle creare a degna dimora della vite: il Chianti. Sangiovese e Canaiolo sono i vitigni principali di questo Chianti Classico. La giusta altitudine e la natura del suolo gli conferiscono corpo, solore e aroma, tali da aver ispirato il sommo poeta: "Guarda il calor del sol che si fa vino giunto all'umor che dalla vite cola" Dante.

hvilket er utlagt: Denne vinen kommer fra et sted skapt av Herren for å forbedre livet: Chianti.
For saken er: Hvem trenger en url på etiketten når man har Google til å hjelpe seg? Produsenten er her.

Roccastrada

Jammen går det opp og ned her i verden. Det hele startet i 1185 med byggingen av en flott liten (rund) kirke for å markere San Galgano, så gikk det oppover og i 1218 startet man byggingen av et digert kloster med en fantastisk gotisk katedral. Videre oppover i 150 år, før Svartedauen gav det hele en knekk. Så gikk det nedover i 200 år, før det gikk bratt nedover i ytterligere 200 år. I 1789 var bunnen nådd og Paven sa at "nok får være nok" og stengte hele greia. Derfra har det gått oppover og klosteret viet til San Galgano er ett av de mest besøkte monumentene i Toscana. Jeg har kjent til det lenge, men ikke visst hvor det var. Men nå, med min nye GPS, kjørte jeg dit som den mest naturlige sak i verden.Forresten: Alle som har hørt legenden om sverdet i steinen: Det er her du kan se det. Legenden sier følgende:

When he reached the top the voice spoke again, inviting him to renounce worldly pleasures. Galgano objected that though giving up worldly pleasures sounded good, doing so would be as easy as using his sword to split arock. To prove his point, he drew his weapon and thrust at a stone, fully expecting the blade to snap. Instead, it sank into into the rock all the way to the hilt, and Galgano never left the hill again

Sverdet står der fremdeles.
Med min nye GPS kan jeg følge med hvor jeg har vært, og laste det hele inn i Google Maps. Turen kan studeres i sin helhet her. I Roccastrada spiste vi som vanlig på La Grotta dell'Orso. Nå er rommene klare og det er mulig å overnatte også i Roccastrada. Det er en veldig hyggelig plass, men ikke billig. Vi spiste (veldig bra!) antipasti, primo med cinghiale, grillede lammekoteletter og sorbetto di limone; 30 euro/person er 50% dyrere enn på Trattoria di Montemagno, for eksempel. Men hyggelig, det er det absolutt.
Turen var litt spesiell også på en annen måte: Første dagen med motorsykkelutleie. Ser man nøye på bildet tatt inne i katedralen ser man K. og J. som kom seg dit på en flott Transalp (Jeg fant en fin vurdering av Transalp her). Jeg synes vi hadde en flott dag som la godt over 300 på telleren.

Snart sommer

Det er ikke lett å si hva som gir den sterkeste følelsen av at det snart er sommer: Fem kilo sitronsyltetøy og det som skal bli to og en halv liter limoncello, eller at aprikostréet i haven blomstrer. Vanskelige valg - men slik er livet.
Flasken på det store bildet er ferdig laget limoncello fra forrige runde, som nå skal stå i noen måneder for å bli klar til å drikkes; i bakgrunnen andre halvparen av sitronene fra det ene treet vi har plukket. En annen sak er at jeg ikke kan forstå hvordan noen orker å bo i et knall-rosa hus med lysegrønne slåer for vinduene.

Marmelade

Utgangspunktet er altså at man plukker halvannen kilo appelsiner. Dersom situasjonen er litt vanskelig for slikt er det forsåvidt greit å plukke hos en nabo (slik jeg gjorde).
Første dagen skjæres appelsinene i en halv centimeter tykke skiver. Kok opp et halv kilo sukker i fire deciliter vann; la appelsinene "koke" i laken i to timer. Jeg skriver "koke" fordi de skal ikke koke, men nesten koke.
Neste dag siles sukkerlaken av. Appelsinene finhakkes (ikke moses), og ny sukkerlake kokes på halvannet kilo sukker i fire deciliter vann. La laken koke til den er helt klar, og tilsett appelsinene. La syltetøyet koke en stund, før det tømmes i sterile glass, som settes opp-ned til avkjøling.
Derefter spiser man middag med Hustruen. Til dessert en skive brød med lunket syltetøy. Meget bra!

Vinterarbeid

Jeg vil tro det alltid vil være slik at hva man gjør på fritiden reflekterer hva man er, mer enn hva man tilfeldigvis gjør på jobben. Det er klart at noen bare er professor (enten det nå er basert på evne eller vilje), men for de fleste av oss er nok fritiden mer talende. For meg er det ganske talende når det viser seg at fritiden brukes foran en TV (selv om det pakkes inn som "foran Dagsrevyen", og "foran Først og Sist", og "foran Discovery" - shame shit, new wrapping).
Jeg som ikke engang har TV, brukte eftermiddagen i går til først å plukke appelsiner; solen skinte fra skyfri himmel og jeg gikk i t-shirt. Derefter kokte jeg syltetøy; enhver kan se vi snakker om blodappelsiner. Passer meg godt; kanskje er det slik at å plukke appelsiner og arbeide i hagen egentlig er mer meg enn å forklare hvorfor PKI er en dårlig idé. Ikke det at jeg har noe i mot å forklare hvorfor PKI er en dårlig idé (nettopp fordi det er en så dårlig idé), men å pluke appelsiner i februar ligger nå mitt hjerte nærmere. Andre, som vi kan se nedenfor, brukte eftermiddagen til å leke seg i sneen. Som vanlig er poenget: Er det mulig å ha et godt liv i Tromsø for én som føler at å plukke appelsiner i februar er viktig? Hver sin smak, sier jeg bare. Ellers har jeg funnet ut at av samme grunn skal jeg kutte ned ett av mine to fikentrær, ett plomme-, ett eple- og ett pæretre. Jeg tror nemlig at å plukke aprikoser, fersken og mandariner passer meg bedre.Bildet er tatt i Tromsø i går, av Svein Are.

---

To kommentarer har kommet inn. Det ene er at

det ikke lenger heter blodappelsiner i Norge. Fruktprodusentene har funnet ut at nordmenn er blitt for fremmedgjorte i forhold til landbruket, slik at blod er blitt for ekkelt. Så nå heter det Røde appelsiner.

Det andre er at jeg som elsker Niel Postman burde kjenne min Letterman

Everyone has a purpose in life. Perhaps yours is watching television.

Søndagstur

I mitt Nye Liv, er det da mulig for meg å være i Montemagno første søndagen i februar, når solen stråler og det er 10 grader, og jeg kan høre min BMW roper på meg med sin forlokkende stemme og velfylt bensintank? Hvor mye vekt greier en mann som meg da å legge på det triste faktum av Hustruen over alle Hustruer har vondt i et kne og absolutt ikke kan være med på tur? Hvorom allting nå er, klokken ti pisket jeg Rochinante avgårde og vi suste raskt up på Fi-Pi-Li og derfra ut på E-80 (Autostrada Azzurra (A12 oss venner i mellom og E-80 blandt turister) - forresten interessant: Hvor få veier skal man ha før lokalbefolkningen kaller en vei for "E6"?). Langs kysten oppover til La Spezia og derfra inn i landet til Aulla; den grønne transportetappen må jeg bare finne meg i for dagens tur er den blå og gule fra Aulla gjennom Garfagnana sørover til Lucca. Uten GPS på ukjente veier blir det lett noen kilometer ekstra (rød sving nordover). Bildet av hesten er tatt da jeg hadde kjørt meg bort; når jeg først stopper for å se på kartet kan jeg jo ta bilder i samme slengen. Bildet er tatt sørover og fjellene er de som tårner over Massa og Carrara.
Når jeg er i Garfagnana er det bare ett sted å spise lunch: Villa Verde. På vei opp dit fikk jeg øye på San Pellegrino in Alpe. Som det skulle fremgå av bildet er årstiden en svært gode grunn til ikke å dra dit på motorsykkel; må forsøke å lære: forrige helg var det skikkelig med sne på 1.000 moh så da er det rimelig å forvente sne også på 1.600 moh. Ikke til San Pelegrino in Alpe, altså. Men vil Villa Verde!
Som vanlig lot jeg verten bestemme. Litt pølesr til antipasti, og litt brød med noe hjemmelagede greier som var utmerket. Ravioli fatta a casa ragu og derefter zampone e faggioli. Valnøttkake og kaffe: 20 euro inklusive fem postkort!En viktig grunn til at vi har falt for Villa Verde er at da vi var her første gangen i 1996 fikk vi en Gorgonzola som satte alle andre oster vi hadde spist i skyggen, og noen tomater som hadde så mye smak at vi assosierte dem med epler heller enn vann; tomatene hadde verten dyrket i haven. Stedet ligger sydvendt og lunt, og selv om det er på 650 moh er det forbausende frodig. I et hjørne utenfor inngangen, i le bak en hekk og med solen strålende over meg fant jeg disse små blomstene. Kan man be om mer i februar?

Men det er triste nyheter: Verten inviterte meg og min familien til porchetta søndag 25. februar. Men jeg har vært dum nok til å love å komme til Nederland akkurat da. Og ikke nok med det, isteden for å være på Villa Verde til diger pranzo på søndag 25. februar skal jeg sitte på et trist fly. Er det mulig å konstruere et større gap? Og om det nederlanske kjøkken er det bare å si at det er indonesisk. Argh!

Hvordan alt nå er, om Borte er bra så er likevel Hjemme best; bildet nedenfor viser Montemagno tatt fra sletten. Selv om jeg hadde vært borte hele dagen, og Hustruen ventet på meg hjemme, til tros for alt dette greide jeg å stoppe for å vise hvor flott Montemagno er der den bader i kveldsolen. 264 km.

Tomat

Eftersom det ikke er sesong er utvalget av grønnsaker begrenset. For eksempel var det i dag bare fem forskjellige typer tomater å få tak i. Og alle er transportert helt fra Sicilia og hit (tenke seg til at man transporterer mat flere hundre kilometer; ikke rart smaken ikke er som når de er plukket samme dagen). Dagens utvalg var Black Macigno, Eugenia, Ciliegino (kirsebær), Piccadilly og Zagor. Og på grunn av de høye transportomkostningene blir jo prisen også tilsvarende: Halvannen euro per kilo.

Helgetur

Ikke alt jeg finner på er like vellykket, men noen ganger er lykken beedre enn forstanden. Dagens idé var å spise lunch på samme sted hvor Hustruen og jeg engang spiste minnerikt. En lang historie, men Valombrosa, klosteret hvor Galileo Galilei i sin ungdom ble sendt for å studere, det ligger oppe i fjellet øst for Firenze. Faktisk, det ligger på 1000 meter over havet. Og uansett hvor mye solen måtte skinne og det er varmt og deilig når jeg står på Piazzale Michelangiolo og tar bilde ut over Firenze så er det faktisk sne på fjellet i januar. Også i Toscana! Veien klatrer ganske bratt oppover, og da jeg kom til sneen var det bare noen få km igjen. Så det som skulle være en svipp opp til Valombrosa ble en nervepirrende greie. Det ble snakket mye rundt om på bordene i restauranten om utlendingen som kjørte motorsykkel der alle andre kjørte akebrett eller slalomski (Ristorante Medici, +39 055862187). Jeg spiste risotto al funghi, en liten bistecca di manzo, kokte grønnsaker, litt kake og kaffe. Absout verdt turen. Men, og her kommer vi til Lykken: Meningen var at Hustruen skulle være med. Men kombinasjonen Hustru + R1150GS + sne er erfaringsmessig veldig dårlig og legger en demper på ethvert måltid. Så noe godt kommer det da ut av at hun har vondt i et kne.Jeg tar den andre veien nedover; utsikten mot Chianti er upåklagelig. Jeg svinger meg nedover helt til dalbunnen hvor Autostrada delle Sole går mot Roma, over autostradaen og vestover inn i Chianti. Kommunen heter Greve in Chianti, og jeg stopper på en fantastisk liten bar på det lille stedet Dubba før jeg kommer ned til Greve. Videre vestover på en liten grusvei jeg har kjørt én gang før; jeg stopper og fotograferer solnedgangen. Tross alt, solnedgang over vinranker i hjertet av Chianti er ikke der verste kan kan oppleve. Videre vestover inntil jeg kommer til Autotrada Siena - Firenze. Tar den nordover til Firenze, og så Fi-Pi-Li hjem. Tilsammen 323 km; en flott søndagstur selv om ingen av mine kvinner kunne være med.

Nyttårstur

Efterhvert har det blitt en tradisjon av Hustruen tar med seg sin mann på Nyttårstur tidlig i januar. I år gikk turen til Tarquinia nord i Lazio (naboregionen til Toscana) hvor vi så på en leilighet. Kjempefin by med trange gater og smug, gamle murer og antikke hus som jeg tror det er veldig lett å bli glad i. Efter klokken fem er det ikke lov til kjøre i byen, og eftersom vi var litt for sent ute kom vi oss ikke til det lille B&B vi hadde planlagt --- vi tilbrakte natten på et meget kjedelig hotell. Men det var i går.

I dag kjørte vi nordover til Roccastrada, en flott by liten by helt sør i Toscana. Som de andre byene i omegn har den røtter til Etruskisk tid, og utsikten til områdene omkring er fantastisk. Vi har vært der noen ganger tidligere, og forrige gang lette vi forgjeves efter et sted å overnatte. Men nå er det muligheter: Vi har funnet et sted som skal ha tre rom som Bed & Breakfast. I tillegg har de trattoria, og vi spiste mer enn alminnelig godt. Alt bar preg av at eierne ønsker å fokusere på kvalitet. Vi gleder oss til å forsøke rommene.Som il dolce tilbød de oss kake, men eftersom vi (alltid) slanker oss måtte vi avslå. Ma, e fatta a mia moglie sa kelneren forbløffet, og da er det ikke lenger mulig å si nei. Som det skulle fremgå av bildet mener Lillegulll at den var den meget bra.
Som det skulle fremgå av bildet helt øverst så gikk veien hjem naturligvis gjennom Chianti

Motivasjon

Det er litt mindre vanskelig å motivere seg til å lese obligatoriske oppgaver når man kan trøste seg med et (for stort) stykke pecorino pepato, støttet av litt pære og et glass Chianti Riserva fra 2001 laget av Fattoria Montereggi. Jeg er en enkel sjel, og mer skal det ikke til så blir jeg straks på bedre humør. Og: I morgen kommer Hustruen hjem!

I en avis fant jeg følgende:

At the beginning of last winter we sat with a friend from Italy and her partner from London in a restaurant. The beauteous Manuela was depressed by her perpetually blonde hair, was tired of her professional trips all over the world, missed her home, San Remo, her mother, her sister and noisy lunches with lots of children and pasta and antipasti. She draped her good woolen coat over the chair, drank champagne and sighed. But then the waitress arrived at the table with a plate of artichokes "for openers," as restaurant critics say. Manuela's eyes filled with tears and she said in her warm voice, that always sounds to me like the beginning of a song from the San Remo festival, "Ho Madonna, carciofi." And suddenly, as though pricked by a magic thorn, Manuela was restored to an Italian state of mind, tipsy and heartwarming, which becomes her so well.

Da passer det sikkert å nevne at jeg selv spiste en herlig artisjokk til middag i kveld. Som sagt, enkle gleder til denne mannen.

Jul

Det går mot jul også her i utlandet. Ikke så heftig som vi er vant til fra Norge, og ikke starter butikkene med julenisser i november, ikke er det sne, ikke er det mørkt, og i det hele tatt. Vi har handlet inn og som det skulle fremgå av det ene bildet så er vi forberedt; vi kan dekke behov fra å servere Campari som aperitivo, alternativt prosecco, lett hvit til antipasti, lett rød til pasta, heftigere hvit til fisken, direkte knallsterk rød til Fiorentina, før vi runder av med litt spumante og passito. Derefter litt øl fra Belgia mens musikken spiller og det brenner villig i ovnen.
Men selv det som er lett har sin vekt: Dagens tall er 107,95. Og det til tross for en uvanlig diger middag hos Maria i går. Men det går altså fremover (som betyr nedover); det andre bildet viser at man kan være lykkelig selv om man slankes med salat. En helt annen sak er at trappen er ferdig - bilder i morgen!

Men hvor skal jeg dra på min tradisjonelle romjultur? Vanligvis har jeg fått lov til å ta én dag i romjulen og kjøre sykkel; denne gangen har jeg lyst til å følge linken nedenfor.

Link

On Food and Cooking

Få, om noen, bøker er nyttigere enn On Food and Coocking". Forfatteren har nå en egen blog; følg linken for å lære om mat.

Link

Pandoro

Je er jo ikke dum så jeg forstår fullt ut at pandoro ganske helt sikkert ikke er helt kompatibelt med essensen i forrige innlegg (se nedenfor). Men ikke bare er det jul kun én gang i året, eftersom jeg ikke spiser frokost burde det være litt slingringsmonn nå på morgenkvisten.
Slanking er én ting - Livet er en annen; det er ting som tyder på at mosjon er min greie heller av avhold.

Hjemme alene

Jeg har en venn som i en (for lang) tid måtte leve alene; av ham lærte jeg at Om hun forlater meg, da skal jeg slanke meg ti kilo og begynne på danseskole. Nå traff han en ny i skogen isteden; kanskje like greit. Jeg for min del forsøker jo å hindre at jeg må slanke meg ved å bli en annen; Hustruen har jo med stort hell demonstrert hvor fasinert (minst én) man(n) blir av endring og forvandling. La oss håpe endringen fra Professor (In Spe) til utleier av motorsykler og barista gjør like stort inntrykk på henne som forvandligen fra fotformsko og rullings med lilla skjerf og Lada, via drakt og lakkerte negler med nær hundre millioner i omsetning og ferier i Thailand, til selvdreven næringsutvikler i Italia har gjort på meg.
Selv om jeg ikke er forlatt, i det minste ikke rent teknisk sett, føler jeg meg forlatt her jeg har min aller første alenehjemmefest. Med innsats skulle jeg sikkert ha greid å fylle alle disse store rommene med rot og greier, men akkurat nå føler jeg meg som Frederikke i "Den Lukkede Bok": Man kveles av tomheten. Pancetta'en vi fikk av min bror er enda ikke helt oppspist og jeg fikk meg enda en herlig carbonara; mozzarella og mørkerøde tomater sammen med olje fra Montemagno fungerer fint; men kveldens eksperiment (husk: Jeg trøstespiser!) er artisjokkene Fru Ciabatti overtalte meg til å kjøpe. Kokt i lettsaltet vann sammen med saften fra to sitroner, og servert med årets olje. Et lite øyeblikk, men heller ikke lenger, glemte jeg å tenke på Hustruen. For de som nøler: Det er nå det er sesong!

Velkommen

Efter min første natt alene hjemme her i huset, hva er da bedre enn å bli ønsket velkommen av sitroner som begynner å modne; kombinasjonen av det svakt gulnende grønne mot de mørkegrønne bladene er vakkert.

Solnedgang

Det er noe eget med solen som synker ned i Middelhavet. Denne er fanget fra vinduet på loftet. Solnedgang betyr at det er på tide med en Campari bitter?

Agro teknikk 2006

Det ser ut som om du også får en god dag sa kelneren på kaffebaren på Lillestrøm og blunket lurt, efter at Marine og jeg hadde hatt frokost (pannekaker med syltetøy, og cappucino). Han var på min alder og syntes nok jeg hadde fått tak en liten lekkerbisk; da vi senere returnerte for en Americano og gulrotkake laget han et søtt hjerte på tallerken til oss; hva skal man si? Uansett, på Agro Teknikk 2006 var vi sammen med tusenvis av bønder som ville se på det nyeste innen, vel, agroteknikk. Jeg som utenforsående kunne bare se at jordbruket må generere massevis av inntekter for makan til kapitalkrevende aktiviteter har jeg ikke sett. For eksempel kunne jeg kjøpe en dings til å henge frempå traktoren, slik at de hvite plastpakkene med silo kuttes opp automatisk; skarve 50.000 kroner. Det var hundrevis av traktorer i alle former, skurtreskere store som hus (vel, norske hus i det minste), hudrauliske løfte, presse, dytte, dra, kløyve og knusegreier i det uendelige, helautomatiske melkeroboter (en drøy million kroner for stykket) og så vidre, og så videre. Bildet viser Marine som studerer den nyeste teknilogien for burhøns, mens hun vil vite hvor gropen de i henhold til forskriftene skal ha er.
Turen hjem gikk forbausende bra og smertefritt. Efter å ha kommet hjem.me er det flott å åpne badevinduet å se de første solstrålene falle på vinranker i en olivenlund; klikk på bildet for å nyte det i full størrelse..Ellers kan jeg ikke gjøre annet enn å gjengi oppskriften på Torsk under tangbro fra Mat og tradisjoner i Nord-Troms (side 21):

Dette er en meget gammel metode, og er meget spesiell. Stor torsk flekkes og saltes i ett døgn. Så lager man en grop i fjæra, og legger fisken ned, og bygger en tangbro over. Fisken skal godgjøre seg i 4 døgn. Da er den syrnet og er eiendommelig på smak. Noen liker den - andre ikke.

[Jeg hadde skrevet 14 døgn, men det står vitterlig 4 døgn i oppskriften - rettet; takk AndersM.]