På nyttårstur med Hustruen til Marche

Som kjent har jo Hustruen jobben som sin lidenskap; en misunnelsesverdig posisjon, vil jeg tro. Uansett, på grunn av noen tilfeldigheter (som egentlig ikke er tilfeldigheter i det hele tatt men heller en strategi, men det er en annen historie) samarbeider Hustruen med en tysker som heter Michael Roth. Han eier et helt herlig lite hus her i Montemagno som Hustruen leier ut. I tillegg driver han et lite hotell i Marche sammen med to venner. For ordens skyld: Marche er regionen som strekker seg fra Toscanas østlige grense og ned til Adriaterhavet.

Vi har lenge hatt en stående invitasjon, og hva er bedre enn å bruke første nyttårsdag til en litt lengere tur på motorsykkel?
Eftersom vi pleier å ta det med ro på selve nyttårsaften var det ikke noe problem for oss å sette oss på vår herlige BMW tidlig om morgenen. Luften var frisk og kaldt, og jeg lurte på om det ville være rim i høyden. Men solen stråler og jeg er ikke bekymret.
Vi skulle jo østover, så vi fulgte Fi-Pi-Li til Firenze, og tok inn på Autostradaen ved Signa. Ah, hvor herlig er det ikke å svinge inn på Autostradaen, legge seg i vesntre felt i 140 km/t, med Hustruen bakpå, i strålende sol, på vei mot nye eventyr!

Det er en halvtime til Arezzo, og der svinger vi av, og kjører SS73 østover mot Sansepolcro, hvor vi stopper for lunch. Men første nyttårsdag er en stille dag, og vi finner bare en liten bar. Veldig hyggelig, men lite mat, og vi må trøste oss med noen brødgreier (som ikke står i stil med ønsket om pasta); dette ser ikke lovende ut må jeg få si. Men jeg avstår klokelig fra å klage!

Vi fortsetter østover, og passerer over Alpe della Luna (månefjellene), kommer ned i dalen og kjører langs elven Marecchia (som altså flyter østover mot Adriaterhavet). Efter å ha passert Pennabilli tar vi en liten vei over mot Santa Agata. På vei oppover stopper vi for å se på utsikten. Hustruen tar bilde av landsbyen Petrella Guidi (øverst på siden) mens jeg tar bilde av henne; forskjellige prioriteringer, sier jeg bare; jeg noterer dog at hennes bilde er bedre enn mitt, selv om hun er penere enn utsikten.

Også i S. Agata kan man oppleve ro i sjelen, og slottet på toppen ligger flott til. Det smerter meg alltid å reise forbi slike vakre steder; på samme måte som roen senker seg på Hurtigruten i januar, ville nok roen ha senket seg efter en stund i Santa Agata. Her er skikkelig stille
En annen sak er: Hvorfor i all verden skal man reise til Syden når første nyttårsdag gir slike gleder som dette?

Hotellet, som altså heter Pian del Bosco (epost her) ligger ved en liten by som heter Perticara, som ligger på en liten høyde (gjør ikke nesten alle byer i dette landet det?) med en klippe i bakgrunnen. Selve bygningen var en bondegård, og vennene som eier det har bygget det opp fra ingenting med egne hender. Nå er det er herlig lite hotell med en deilig restaurant. En ting som er verdt å merke seg er at de har spesialisert seg på å ta imot motorsyklister. Området er perfekt for å kjøre sykkel, det er bare en brøkdel så mange turister som i Toscana, og prisene tilsvarende lave. Her er kupert med millioner av svinger.

La meg si noen ord om restaranten; hva skal man kommentere på et hotell om ikke restauranten? De har et blandet kjøkken med en tradisjonell meny på ene siden, og et skikkelig pizzeria på den andre. Vi følte for massevis med mat og gikk for en liten fireretter; på bildet til høyre er vi midveis i en veldig stor tagliata con rucola. Legg merke til den herlige ovnen; det var godt og varmt, og vi hadde det kjempehyggelig.
Bildet til venstre viser de tre eierne; fra venstre Michael, Marcel og Angelica; de to siste er par. Kjempehyggelige folk!

Vi er jo ganske vel bereist i Toscana, og nå var turen kommet til en liten rundtur i Marche. Det er andre nyttårsdag, og selv om været ikke er like strålende som dagen før skal vi naturligvis på tur; hva skal man med BMW om man ikke kjører hele tiden? Vi starter med den lille byen San Leo som ligger bare en mil unna; byen med festningen er plassert akkurat slik man forventer at en befestet by skal være. Den er synlig på lang avstand.

Det er rett og slett en herlig liten landsby på toppen av et fjell, med noen få trange gater og en fin piazza i midten. Her har bodd folk lenge, og det er før-kristne levninger der kirken nå er bygget; jeg vil gjette på at Høybråten synes det er synd at rester fra førkristen tid ikke er utslettet.
Jeg er glad Høybråten herser med Norge heller enn å være her!

Her er forresten den offisielle informasjonen om San Leo: «San Leo, once known as Montefeltro, is located in the Marecchia Valley (main road SS. 258) on top of a huge rocky crag, surrounded on all sides by steep cliffs, 589 m. above sea level, (639 m. the fortress). Because of its impregnable position, the town has always been at the centre of numerous civil, military, religious and political events. In the 4th century, it was evangelized by St. Leo and after the fall of the Roman empire, it was fought over by the Goths, Greeks, Longobards and Franks, passing in the end to the Church. Between 962 and 964 AD, under Berengarius II, it became the capital of Italy and was the site of the hard-fought battle between Berengarius and the German Emperor, Otto I. Subsequently, the town became a diocese, a county seat, a republic, a vicariate, and finally capital of the "Feretrana" province; today, it is simply a town in the province of Pesaro. It was in San Leo that, in 1155, Montefeltrano I founded the house of Montefeltro. Later, the town passed under the Malatestas before being won back in 1441 by the future Federico III of Montefeltro. In 1502-1503, it was captured by Cesare Borgia, in 1516 by Lorenzo de' Medici (who took it from Francesco Maria della Rovere, to whom it returned in 1527), and from 1631 to 1860 it was incorporated into the papal State (apart from the Napoleonic period and the riots of 1831).»

Det er jo feil dag å være turist, i den forstand at det ikke er mulig å finne noe som er åpent. Vi sitter i stillheten på piazzaen, og ser på plaketten som forteller at den helligee Franz av Assisi var på besøk her en fredag for noen hundre år siden. Hva er vel noen hunder år når alt tyder på at tiden står stille?

Fra San Leo kjører vi til lilleputtlandet San Marino. Vi velger (naturligvis) en liten svingete omvei, og det tar litt tid før vi er fremme. Byen San Marino (i landet Republikken San Marino) ligger (naturligvis) inne i en festning på en fjelltopp. Det er ikke så rart at kombinasjonen av en slik festningsby og et lilleputtland i kombinasjon gir en turistmagnet. Vi fant ingen frimerker, men altså en skikkelig turistfelle. Vi fant til og med en butikk som hadde et skilt med «Systembolag»! For oss blaserte italiafarere var det lite å hente i San Marino, men jeg vil tro at de fleste andre vil synes det er ganske kult å gå i de trange gatene oppe på fjelltoppen; utsikten er formidabel!

Nå er det jo slik at San Marino er et eget land på mange måter, og er representert både i FN og UNESCO. Men det ligger nå likevel inne i Italia, og derfor kan man undres over at ordet Italia ikke engang er nevnt i den offisielle informasjonen vi finner om landet. Ellers er det viktigste at man i San Marino ikke har merverdiavgift; man lever godt av turistene. Derfor er prisene lavere enn i omkringliggende Italia. Men ikke 24% lavere (som er mva-satsen i Italia), så det kommer inn penger gjennom at fortjenesten er høyere enn i Italia. Men det var likevel ingen form for grensekontroll, hvilket er underlig merverdisaken tatt i betraktning.

Egentlig er det ikke rettferdig å gi intrykk av at San Marino ikke er verdt et besøk. Men for oss, som bor her, og som er fylt til randen av besøk på severdigheter, er det ikke noe. Jeg vil tro at San Leo bare har promiller av det antall turister som San Marino har, og at de aller fleste av dem ikke vil være enige med meg i at San Leo er et bedre sted. Jeg har da heller ikke vært i Roma av samme grunn (for hvilket jeg til stadighet blir beskutt av Hustruen). Men, for all del, byen er meget stilig, og festningen absolutt verdt et besøk.

Klokken har blitt 11, og det er kaffetid. Som alltid drar vi vekk fra sentrum og finner oss en liten bar i et kjøpesenter. Den har ikke noe middelalderpreg over seg (for å si det pent), men den er ekte på en annen måte enn de barene jeg tror vi ville finne inne i San Marino; her er det ingenting å få om du ikke kan betsille det på italiensk. Det er stille før lunchgjestene kommer, og vi tar en ganske god svogla og cappuccino. Som det skulle fremgå v bildet så synes jeg Hustruen er ganske pen selv om hun har litt hjelmhår. Det gleder meg at hun setter pris på å være med meg på på tur, og at hun ikke er så fantasiløs at turene behøver å være på ski.

Fra San Marino drar vi til Urbino. Vi velger (naturligvis) en liten vei som krøller seg over åskammene, og selv om det ikke er noen fjell å snakke om blir det ganske mye opp og ned, frem og tilbake, høyre og venstre. Eller med andre ord, veier som ville ha drevet meg til vannvidd om jeg hadde kjørt bil; farten ville også da ha vært omlag 50, men alle passasjerer hadde blitt bilsyke. Vi kjører oss ikke bort mer enn én gang på dette strekket.

Jeg vet ikke s mye om Urbino, bortsett fra det jeg kunne se. Den ligger på en høyde (sukk), og har et utrolig palass som efter hva jeg forsto har tilhørt en eller annen pave. Men det som var mest iøyenfallende var at hele byen var bygget i samme typen lyserød murstein. Minnene gikk tilbake til den estetisk sett sterkeste opplevelsen jeg har hatt i Italia: Solnedgangen sett fra katedralen San Francesco i Assisi. Det kan tenkes at solnedgangen fra Urbino også er helt utsøkt; et prosjekt i seg selv.

Det er lunchtid, og efter litt om-og-men finner vi et hotell utenfor byen. Det er moderne og kjedelig, men maten er meget bra og prisene lave; jeg (tror jeg) vet presis hvor det ligger slik at jeg kan finne det igjen neste gang.

Da vi kommer ut efter å ha spist har himmelen blitt blygrå, og det er et kaldt drag i luften. Vi bestemmer oss for å dra avgårde, og ta korteste veien tilbake; vi håper det ikke skal begynne å regne. Vi fyller bensin i Urbania, og han som arbeider på stasjonen spør hvor vi skal. Da jeg sier vi skal til Firenze (for å indikere retningen) sier han at det kan være kaldt på fjellovergangen. Fjellene mellom Sansepolcro og Firenze er 1.300 meter, men hvem i all verden kjører der; skal man fra Sansepolcro tar man da Autostradaen via Arezzo. Jeg tenker ikke mer over hva han sier.
Det begynner å regne da vi drar videre. Men efter en times tid viser det seg at han mente fjellovergangen mellom Urbania og Sansepolcro. Da vi kommer opp på 800 meter går regnet over i sludd, og ved 900 meter over til sne; det er ikke annet å gjøre enn å snu. Vi blir sakte men sikkert mer enn alminnelig kald når vi suser ned fra fjellet igjen. Efter å ha studert kartet finner vi en snarvei som bringer oss fra dette dalføret over i neste; vi vil spare nesten 100 km ved å slippe å kjøre helt tilbake til Urbania; 100 km er jo ikke så mye til vanlig, men det regner skikkelig. Denne lille snarveien er bare 20 km lang, men nå har det blitt stupmørkt, regnet høljer ned, tåken tetner til og sikten er ca 10 meter, og veien har heller ikke fast dekke; Hustruen er ikke i like strålende humør som tidligere på dagen. Men, når sant skal sies: Hun er tapper!
Vi kommer oss da ned til Apecchio, hvor vi finner en bar. Vi er ikke så høye i hatten, blåfrosne og søkkvåte. Men efter en kaffe, dobesøk, og papir til å tørke visiret er vi klar for en ny runde. Vi kjører forsiktig over fjellet; overgangen her er bare 730 meter og regnet går bare tidvis over til sludd. Vi kommer ned til Citta di Castello, 14 km sør for Sansepolcro; været og vår lille fjelltur har kostet oss et par timer og vi regner med at de begynner å bli bekymret for oss på hotellet.

Riksvei SS3bis går Terni i så nordvestover til Rimini. Kvaliteten er utsøkt, nærmest samme kvalitet som en Autostrada. Da vi kommer ned til Citta di Castello har regnet sluttet, og vi bestemmer oss for å komme oss til hotellet så fort som mulig. På en BMW er det ganske fort, og vi suser forbi Sansepolcro, og følger veien videre oppgjennom dalen helt til Sarsina (en romersk koloni). Der svinger vi av og kjører over åsene frem til hotellet.

Det er lenge siden vi har vært så kalde, og her må dusjes både lenge og vel for å få liv i stivfrosne lemmer. Men da vi endelig kommer ned i restauranten får vi pizza, og blir utstyrt med husets egen oppfinnelse: pizzasaks. Det fungerer helt utmerket, og er mye bedre enn alle andre måter jeg har spise pizza på opp gjennom årene.

Neste dag, den tredje januar, er det ikke riktig så grått som dagen før, men solen stråler ikke. Vi fyrer opp sykkelen, og drar avgårde efter å ha fått en skikkelig italiensk frokost (cappuchino og en dolce) Michael lager kaffen, og takker for besøket. Men det er jo vi som skal takke!
Hotellet Pian del Bosco ligger helt perfekt til som base for noen dager i Marche. Her er uendelig med veier som egner seg perfekt for syklister (ikke den svettende typen, dog), og her er mindre tett befolket enn i Toscana. Det betyr at det er mer vei og mindre landsby, for å si det slik.
Vi hadde det hvertfall helt utsøkt, og kommer helt sikkert tilbake.

Lykke = -23

Some comfort might be found at The Complete Review.